Dette er en omskrevet variant av en altfor lang Twitter-tråd jeg skrev om Gullruten tidligere denne uken. Du kan lese originalen her. For ordens skyld har jeg i år vært med å lage Kompani Lauritzen, som er nominert til én «ekte» gullrute og to fagpriser.

Nominasjonene til årets Gullruten, som ble annonsert på mandag, bød ikke på noen store overraskelser eller skandaler i seg selv. Dette skal uansett ikke handle om hvem som fortjener eller ikke fortjener priser, for svaret på det er naturligvis alle og ingen – la oss være ærlige, bransjepristutdelinger er jo litt absurde og selvgratulerende i seg selv. Men aller først: Grattis alle nominerte. Det lages mye god TV i Norge om dagen, og som frilanser har jeg gleden av å jobbe med mange dyktige og dedikerte fagfolk, både foran og bak kamera.

Med det sagt, har gullrutekategoriene lenge slått meg som på grensen til komisk inkonsekvente. Ved første øyekast virker kanskje kategorier som «Beste humor», «Årets nye deltager» og «Beste barne- og ungdomsprogram» helt greie, men jo nærmere man titter, jo mer uskarpt og meningsløst blir bildet, til et punkt der jeg blir oppriktig usikker på hva denne prisen egentlig vil.

Heldigvis har jeg fått meg et helt nytt par med pedantbriller, og jeg er ikke redd for å bruke dem.

Les også: Gullruten-rekord for Viaplay - kaster NRK ut av dramakampen

Min største kjepphest er ubalansen mellom reality og det som på engelsk kalles scripted, altså fiksjon/humor/drama.

Merk at det altså finnes to separate kategorier for henholdsvis reality og konkurransedrevet reality, i tillegg til at skillet mellom førstnevnte og «beste karakterdrevne dokumentarserie» (som het dokusåpe til i fjor) oppfattes som ganske diffust.

Til sammenligning fins det bare én humorkategori, som skal dekke ALL humor, fra «Nytt på nytt» og «Ikke lov å le på hytta» til «Neste sommer» og «Calles gale verden». Å vurdere disse produksjonene ut fra samme kriterier er bortimot meningsløst. De fungerer på helt ulike måter.

Jeg har jobbet redaksjonelt på både konkurransedrevet reality og vanlig reality, og med både panelhumor (dvs. «Nytt på nytt»), rene sketsjeprogrammer og humordrama. Forskjellen på å lage de sistnevnte er enormt mye større enn førstnevnte.

Å sette «Ikke lov å le på hytta» opp mot «Calles gale verden» som om de utvikles, produseres og fungerer på samme premisser, gir så mye mindre mening enn å ha «71° Nord Team» i konkurranse med «Kompani Lauritzen: Tropp 1». Og uten at jeg har tallene, tør jeg påstå at antall kvalifiserte humorproduksjoner er minst like høyt som de to realitykategoriene til sammen.

Les også: Historisk drama-bom for NRK i Gullruten

- Handler vel om å lage «bra content»
De to skuespillerkategoriene (hovedrolle + birolle, etter at Gullruten droppet kjønnsdeling for noen år siden – bravo!) dekker også samtlige fiksjonskategorier, det vil si drama, humor og eventuelle barne/ungdomsserier (mer om dem etterpå). Drama har høyere kred enn de andre, så de vinner som regel. I fiksjonskategoriene er det ikke bare mange om beinet – iblant kan det virke som om både katter og hester er nødt til å konkurrere i hundeutstillingen.

Til sammenligning er «Årets deltager» i år splittet i to: Kategorien «Årets kjendisdeltager» var vel nødt til å komme, gitt både den nye kjendisrealitykverna som holder bransjen vår i live (klager ikke, altså, jobber med det sjæl), og at de mest røde løper-vennlige fjesene frem til nå var ekskludert fra kategorien. Den opprinnelige kategorien er omdøpt til «Årets nye deltager», muligens fordi «Årets ikke-kjendis/hvemsomhelst/common people» føltes litt usexy.

Hva kriteriene i de to deltager-kategoriene er, er riktignok fortsatt uklart. Men blant tidligere vinnere har vi Melina «Du er stygg, du er feit, du er bleik, bitch!» fra «Ex on the beach», og han kristenkonservative fyren fra «Farmen» som mente det var naturstridig at kvinner skulle styre over menn, og var pro dødsstraff for homofile, så det handler vel om å lage «bra content». (Ikke at jeg er moralens vokter her, jeg jobber tross alt i Dagbladet, men jeg tenker vel også at Skup kanskje ikke bør opprette en pris for beste clickbait med det aller første.)

Les også: Niklas Baarli skal lede Gullruten

- Skjønner ikke helt hvor skillene går
Programlederkategoriene er også blitt til tre nå, uten at jeg skjønner helt hvor skillene egentlig går. Ingrid Gjessing (som er fullt fortjent nominert) er plassert i underholdningskategorien, selv om «Demenskoret» er nominert i beste karakterdrevne dokumentarserie.

«Årets barne og ungdomsprogram», derimot, gjør ikke et skille mellom sjangre i det hele tatt. De forholder seg KUN til målgruppe. Så da skal en stakkars jury plutselig vurdere en fiksjonsserie som «Russebussen» opp mot et magasinprogram som «Maks gass».

For ikke å glemme at målgruppen er ekstremt sammensatt sådan. Det er ganske mye større forskjell på hvordan man lager TV for en femåring og og en femtenåring enn en tjuefem- og en sekstiåring.

Kategorien «Årets grønne produksjon» tror jeg går ut på å oppfylle diverse kvantitative krav til bærekraftighet under innspilling. Absolutt prisverdig, men litt uklart hva den har å gjøre i en utdeling for de beste TV-programmene? Null stress,den blir nok klippet ut av sendingen uansett.

Ja, for sendingen som skal HYLLE norsk TV, klipper ut mange av vinnerne i frykt for at seerne skal kjede seg av samme utdeling. Disse avgjørelsene er tatt på forhånd, og førte f.eks. til at fjorårets sterkeste tale – Leo Ajkic og Mustafa Hasans pris for «Uønsket» – ble nappet ut og redusert til en «disse har også vunnet noe greier». I stedet fylles det på med pausenummere fra urelaterte artister.

Les også: Han var Gullrutens første TV-konge: - Tenkte det ikke var noen sjanse for at jeg ville vinne igjen

- Priser er gøy, koko og stas – og streng tatt ganske meningsløse
I tillegg til de allerede annonserte nominasjonene, blir de nominerte til «Årets TV-øyeblikk» kunngjort nærmere utdelingen. Om jeg har forstått rett nominerer kanalene selv hvert sitt bidrag. Konsekvensen av det, er at man ender med noen VILT forskjellige nominerte, som seerne så skal stemme på etter sine personlige kriterier. Som i 2019, da tidligere nevnte Melina-utbrudd konkurrerer mot en oppriktig hudløs og hjerteskjærende scene med Solveig Kloppen og familien på morens dødsleie, og begge taper for klippet fra «Charterfeber» der Bjørge og Tove ikke klarer å finne lysbryteren på hotellromet sitt.

Alt dette mens Gullrutens fagpris, som skal hylle de usynlige folka bak kamera som gjør alt dette mulig, deles ut uken før uten at noen får det med seg.

Også her med noen diffuse kategorivalg. Det finnes for eksempel fem kategorier for beste foto (reality, dokumentar, underholdning, flerkamera og drama), men bare én for manus: Drama. Det er altså teknisk umulig for en tekstforfatter som skriver humor-, reality, dokumentar- eller underholdningsprogrammer å vinne noe her, samme hvor tekstdrevet programmet deres er. Selv reality trenger manusforfattere, de bare jobber annerledes.

I den store sammenhengen er jo ikke dette så farlig. Å jobbe i en bransje som er så glad i å hylle seg selv, og attpåtil får masse publisitetet om det, er en artig bonus, ikke en menneskerett. Priser er gøy, koko og stas – og strengt tatt ganske meningsløse. Da er det kanskje meningen at heller ikke dette gir så mye mening. Det er heldigvis heller ikke sånn at dette resulterer i at de som vinner priser ikke fortjener dem.

Men sett – om ikke utenfra – så i hvert fall fra langt bak i salen med en gradvis avtagende prosecco-buzz, er det vanskeligere og vanskeligere å skille Gullruten fra for eksempel Vixen Awards, eller skjønne hva den egentlig vil være for noe, hvem den er for, og hva prisene er ment å hylle.

Bortsett fra da Gullruten 2015 ga prisen for beste event- eller sportssending til Gullruten 2014, da. Den skjønte til og med jeg.