Denne kommentaren ble først publisert på Civitas egen hjemmeside og er gjengitt med tillatelse.

Det er noe sykt i forholdet mellom norske medier og norsk næringsliv. Mange store norske medier dekker nesten ikke næringslivet på en normal måte, slik de dekker sport, kultur og politikk.

Vi har et par næringslivsaviser, men de blir nesten for ekkokamre å regne. Dessuten mener nok mange i næringslivet at også disse avisene holder en diskutabel kvalitet, hvis formålet er å dekke det som skjer i næringslivet.

Jeg har skrevet om dette før, og jeg er ikke den eneste. Også Einar Lie har diskutert fenomenet (eller problemet, vil noen si) og blant annet påpekt at det ikke holder å dekke skandaler eller tabber. For «man forstår ikke business uten å forstå business as usual».

Det er riktignok noe som har endret seg siden vi skrev om det. NRK har foretatt en viss styrking av sin dekning av økonomi og næringsliv, Dagbladet har etablert Børsen, og Schibsted har styrket sin E24-satsning.

Men det er fortsatt noe som skurrer.

For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene». Skjellsord glir sømløst inn i de fleste avisredaksjoner. Næringslivsfolk er «laksebaroner», «milliardærer», «superrike» og «profitører».

Når Politisk kvarter skal diskutere budsjettavtalen med SV, er det, etter NRKs mening, relevant å trekke inn Petter Stordalens bursdagsfeiring, der de «superrike» i «finansfiffen» antagelig «satte champagnen i halsen» da de fikk høre om SVs exit-skatt.

Også da NRK omtalte en ny meningsmåling i morges og skulle illustrere misnøyen med regjeringen ved å ramse opp alle de gruppene som klager, var «næringslivet» redusert til «laksemilliardærene».

Denne måten å behandle og dekke næringslivet på, er problematisk.

For det første etterlater den ikke et sannferdig bilde.

Den sterke misnøyen med regjeringens politikk er ikke begrenset til «laksemilliardærene» eller, sagt mer nøytralt, til havbruksnæringen. Det er gjennomført en svært bred og omfattende undersøkelse i norsk næringsliv blant medlemsbedriftene til NHO, Virke, Norges Rederiforbund og Finans Norge. De har til sammen tusenvis av medlemsbedrifter av ulik størrelse og i alle næringer.

Alarmklokkene burde ringe flere steder enn i regjeringskvartalet når bare tre prosent av de spurte sier seg fornøyd med regjeringens skatte- og avgiftspolitikk. Sju av ti sier at de forventer redusert driftsresultat, og fem av ti sier at de venter en reduksjon i antall årsverk som følge av regjeringens forslag til statsbudsjett. 

For det andre er ikke eierne av de fleste bedrifter i Norge superrike profitører og baroner. De er helt vanlige folk som gjør sitt beste for å etablere og drive en bedrift – eller for å overta familiebedriften fra tidligere generasjoner. De er ikke primært opptatt av «lakseskatten» eller grunnrenteskatt. Det som rammer de vanlige private norskeide bedriftene i Norge, er en kraftig økning av formuesskatten og utbytteskatten etter at Støre-regjeringen overtok – og en økt arbeidsgiveravgift – samtidig som det er dyrtid og høye strømpriser.

Det er dette – sammen med en helt ny type uforutsigbarhet og usikkerhet – som nå er det viktigste for de aller fleste bedriftene. Men det virker som om dette er en blindsone, ikke bare for partiene på venstresiden, men også for mange medier.

For det tredje er måten mediene forholder seg til næringslivet på, en effektiv metode for å holde vanlige næringslivseiere og -ledere unna offentligheten. For hvem vil være med i en debatt, der skjellsordene sitter så løst? Som en bekymret tidligere Ap-politiker sa til meg forleden: Når blir «overskudd» et skjellsord?

Det tegnes et bilde av norske bedriftseiere som en gjeng sutrete og selvopptatte mennesker som helst ikke vil betale skatt. Slike fins nok, men det gjelder jo ikke det store, store flertall. Bedriftseiere er slett ikke imot å betale skatt. Det de er opptatt av, er at skattesystemet skal innrettes slik at de er i stand til å betale skatt, og slik at de er like konkurransedyktige som de bedriftene som er eid av utlendinger eller av det offentlige. Derfor er det også mange som foreslår alternative måter å skattlegge på.

SVs Audun Lysbakken forsøker å skape et motsetningsforhold mellom en debatt om næringslivets rammebetingelser og en debatt om fattigdomsbekjempelse i Norge. Det er ikke nødvendig. De fleste bedriftseiere rundt om i landet er ekstremt opptatt av sine ansatte og av det lokalsamfunnet de virker i, og mange av dem er for tiden veldig bekymret for hva som skal skje, dersom bedriften ikke overlever eller ikke har ressurser til å investere eller motstå dårlige tider.

Hovedpoenget er selvsagt ikke at det er «synd på» disse eierne, men hvordan regjeringens politikk påvirker verdiskapingen, og at rammebetingelser som er for dårlige, over tid vil gjøre at det blir mindre å fordele. Det blir ikke færre fattige av at bedriftene går dårlig.

Næringsinteresser er ikke alltid i samsvar med fellesskapets interesser. Av og til er det tvert om. Særlig i nyere tid, hvor det igjen er blitt populært med «aktiv næringspolitikk», som ofte er et kodeord for subsidier, er det viktig med kritisk journalistikk på forholdet mellom politikk og næringsliv.

Men det er ikke regjeringens subsidiepolitikk som diskuteres nå. Det er regjeringens og Stortingets skattepolitikk. Og da er det tydeligvis enklere for mange medier å bruke polariserende retorikk fremfor å forsøke å forstå hvordan skattesystemet virker for helt alminnelige privateide bedrifter i Norge.

Vi kunne trengt en fakta-basert gjennomgang av hva det private næringslivet faktisk bidrar med – i antall arbeidsplasser, produktivitetsutvikling, skatter, i lokalsamfunnet og i form av ringvirkninger.

Våre næringsministre fremmer med jevne mellomrom stortingsmeldinger om det statlige eierskapet.

Kanskje det er på tide med en stortingsmelding om det private eierskapet?