Denne kommentaren ble opprinnelig publisert av Espen Skoland på hans egen Facebook-side og er gjengitt med tillatelse av artikkelforfatteren.

Mens resten av Presse-Norge reflekterer rundt egen skam og skyld i forbindelse med frifinnelsen av Viggo Kristiansen, går livet i NRK Sørlandet-redaksjonen sin vante gang. Lørdag får moren til Jan Helge Andersen sette spørsmålstegn ved riksadvokatens beslutning. Flere feilaktige påstander om bevisene fikk lenge stå nærmest helt uimotsagt. Først etter at redaksjonen fikk kritikk av Dagsavisens Hege Ulstein – og helt sikkert mange andre – la NRK inn riksadvokatens begrunnelser i saken.

Det er dessverre ikke første gangen det utøves slett journalistikk i Baneheia-saken i forbindelse med pårørende fra den fronten. For mens resten av den norske pressen sakte, men sikkert har våknet til live i Baneheia-saken, har NRK-redaksjonen i den harmoniske sørlandsbyen vært mest opptatt av å hensynta de pårørende.

Da Discovery lanserte dokumentarserien om «Baneheia», fikk de pårørende syv minutter med åpen mikrofon på «Dagsrevyen.» Der fikk de beskylde mediene for å fare med løgner. Hvilke løgner fikk ingen vite. NRK Sørlandet stilte heller ingen spørsmål. Ikke fikk vi tilbud om tilsvar heller. Det måtte vi selv be om.

Å havne i diskusjon med de pårørende var vår største frykt, da vi vurderte «Baneheia»-dokumentaren. Hvordan skulle vi klare å forsvare oss mot et av Norges mest kjent offer, Ada Sofie Austegard? Dette var et hett diskusjonstema den gangen. Jeg er sikker på at mange redaksjoner i Norge har tenkt samme tanken.

Derfor burde NRK stilt spørsmålene: «Hvilke løgner er det du mener at mediene serverer, og hvilke sannheter er det du mener de holder tilbake?» Det gjorde de ikke. Vi gjorde heller ikke det i tilsvaret. Jeg, som alle andre, var feig!

Jeg vet at jeg pirker borti et sårt tema nå. De pårørende fortjener ro. Det hadde absolutt vært det letteste. Men norske redaksjoner trenger å pirke litt i pressens egen håndtering av de pårørende. Spesielt NRK Sørlandet.

I hvor stor grad har angsten for å vekke vonde følelser fått styre pressens dekning av Baneheia-saken? Og i hvor stor grad har de pårørendes og bistandsadvokatenes intense trykk mot alle som har stilt spørsmål rundt skyld fått hindre kritisk journalistikk?

Da Discovery annonserte at det skulle lages en dokumentar om saken sendte Stine Sofies Stiftelse og Håkon Brækhus ut en pressemelding på vegne av de pårørende. Der beskyldte de Discovery for å lage en ubalansert dokumentarserie. De hevdet til og med at vi selv varslet at den ville bli ubalansert, fordi vi ikke klarte å få med stemmene til aktørene som stod bak etterforskningen og de to dommene mot Viggo Kristiansen.

Det var disse beskyldningene som dominerte overskriftene. Ingen tok seg bryet med å reflektere litt rundt det faktum at flere av aktørene som den gangen stod bak etterforskningen selv hadde gått inn i styret til Stine Sofies Stiftelse. Den sentrale Kripos-etterforskeren Asbjørn Hansen ble etter hvert en god venn av Ada Sofie Austegard og har sittet i styret i stiftelsen. Tidligere etterforskningsleder Magne Storaker har jobbet i Stine Sofies Stiftelse. Tidligere medlem av gjenopptakelseskommisjonen, Ann-Kristin Olsen, sitter i styret nå. Det er en salig røre. Godt lukter det heller ikke. Ikke den gangen, og ikke i dag.

Det ble lagt ned et betydelig arbeid fra de pårørende i å påvirke daværende redaktør Tine Austvoll Jensen til å utsette publiseringen av serien til etter gjenopptagelsen. Det klarte de ikke, men et spørsmål som tvinges frem, er hvor mange andre redaksjoner som er blitt møtt med et tilsvarende press? Og hvilke følger har det fått?

Jeg vet ikke helt hva de tenker i NRK-redaksjonen på Sørlandet, men kanskje har den redaksjonelle tilnærmingen vært litt på linje med den som tidligere og nåværende Kristiansand-ordførere, Bjørg Wallevik og Jan Oddvar Skisland, hadde da saken ble besluttet gjenåpnet:

«Jeg er ikke jurist, men jeg tror fremdeles at konklusjonen [altså dommen] var riktig», sa tidligere Kristiansand-ordfører Bjørg Wallevik til Fædrelandsvennen den gangen. Sittende ordfører, Jan Oddvar Skisland, var bekymret for at gjenopptakelsen ville rive opp vonde sår hos innbyggerne i byen, og sa til VG at han håpet at saken «kan bli holdt på et så nøkternt nivå som mulig, og med minst mulig mediefokus».

La oss ikke håpe det.

Et sentralt spørsmål norske redaksjoner uansett bør stille seg, er hvor mye de har latt seg styre av pårørende, bistandsadvokater og enkelte organisasjoner i denne saken. Det kommer til å gjøre vondt. Men tiden er moden for å pirke litt i det som er vondt. For Presse-Norge generelt, og for NRK Sørlandet spesielt.

Det er helt nødvendig for at noen sår skal gro.