I mars deltok jeg på årskonferansen til Norsk Lokalradioforbund. Konferansen samler det som kan krype og gå i lokalradiobransjen. Selv om antall kvinnelige deltagere har vært stigende de siste årene, er det fortsatt slik at 70-80 prosent av de tilstedeværende er menn. En påtagelig andel er godt over middagshøyden. 

Det stikk motsatte var tilfelle på sommerfesten til Podimo i juni. Kvinneandelen på det trendy utestedet midt i Oslo var godt over femti prosent. Hvis festen til Podimo er noe å gå etter, så består podkastbransjen av en gjeng med kule unge kvinner som er både produsenter, programledere, kommersielle ledere, og administrerende direktører. 

Jeg startet min karriere i radio på midten av 90-tallet. Som ambisiøs feminist sterkt inspirert av Madonna, Grace Jones og Annie Lennox, var mangelen på kvinnelige lederforbilder påtagelig helt fra start. Og dette gjaldt ikke kun radio. Bildet var det samme uansett hvilken del av mediebransjen det var snakk om. 

I årevis deltok jeg på medieseminarer og hørte paneldebatter som var så mannsdominerte at det føles uvirkelig å tenke på i dag. Den årlige lederdebatten på Radiodager tok kaka. Det eneste kvinnelige innslaget var i beste fall en programleder fra NRK som kunne kaste et lite snev av kjønnsbalanse over forsamlingen. 

Siden hedersprisen på Prix Radio ble delt ut for første gang i 2003 har kun to kvinner vunnet. Gerd Johansen i 2004, og Agnes Moxnes i 2020. Jeg mener at det er skandaløst. Jeg kjenner ikke Agnes Moxnes annet enn som kulturkommentator hos NRK, men da hun mottok hedersprisen trillet tårene og jeg jublet ekstatisk. Mine unge, kvinnelige kollegaer så på meg med forundring. Jeg er ikke en som stadig gråter i offentlighet, men øyeblikket ble så sterkt etter år med total mannsdominans. Det har føltes så urettferdig i mange, mange år. Endelig var det en kvinnes tur til å få en påskjønnelse for alt arbeidet hun har lagt ned i radiobransjen. 

I veldig mange år var den eneste virkelige profilen blant kvinnelige medieledere Kristin Skogen Lund. Slik er det heldigvis ikke lenger. Jeg gleder meg over å se og høre fra Trine Eilertsen i Aftenposten, Alexandra Beverfjord i Dagbladet, Kjersti Løken Stavrum i Stiftelsen Tinius og Blommenholm Industrier, og ikke minst radiosjef Cathinka Rondan og toppsjef Vibeke Fürst Haugen i NRK. Listen kunne vært mye lenger hvis man inkluderer de dyktige kvinnene som nå leder bransjeforeninger, mediebyråer, reklamebyråer og produksjonsbyråer. Også det nesten uhørt for bare 5-10 år siden. 

Endelig ser det ut som vi ser resultatene av den såkalte «SHE economy» som predikerer at kvinner kommer til å ta større plass i samfunnet generelt, og i næringslivet spesielt, rett og slett fordi de tar opp flest plasser på universiteter og høyskoler. Jeg innrømmer å ha vært skikkelig provosert og følt meg motløs over mannsdominansen i radiobransjen, og derfor er det så utrolig kult å se at unge kvinner tar en stor og naturlig plass i podkastbransjen. Jeg føler meg oppstemt ved tanken på at det i år vil deles ut flere podkastpriser til kvinner, enn man har klart i radiobransjen i løpet av de siste 20 årene.  

Go girls!