Tirsdag la journalistorganisasjonen fram sin årlige indeks på Nobels Fredssenter i Oslo. Pressefrihetsindeksen måler medienes uavhengighet, sikkerhet for journalister og graden av ytringsfrihet i 180 land i verden. Som ved tidligere år, ligger Norge, Danmark og Sverige på topp og høster ros.

Men ellers er indeksen temmelig dyster lesning. I 28 land, deriblant Russland, Hviterussland, Kina og Myanmar, betegnes situasjonen som svært ille. Kun åtte land er i en posisjon som beskrives som god.

102 land har en situasjon som beskrives som enten vanskelig eller problematisk. I de resterende 40 landene er pressefriheten kategorisert som tilfredsstillende.

– Kan ikke eksistere uten
I demokratiske land vokser splittelsene som følge av at flere medier opererer med en agenda, og at spredningen av desinformasjon forsterkes gjennom sosiale medier, påpeker RFS.

Internasjonalt blir demokratiet svekket av det økende gapet mellom åpne samfunn og regimer som kontrollerer sine medier mens de driver propagandakriger mot demokratier. Her brukes krigen mellom Ukraina og Russland som eksempel.

– Sjefredaktør Margarita Simonjan i RT (tidligere Russia Today) avslørte hvor hun egentlig står da hun i en Russland One TV-sending sa «ingen stor nasjon kan eksistere uten kontroll over informasjon», sier styreleder i RSF, Christophe Deloire.

Noen lyspunkt
Kinas økende press og innstramminger overfor Hongkongs befolkning har gjort at sistnevnte har falt på indeksen og nå ligger som nummer 148. Kina ligger på 175.-plass. Mangelen på pressefrihet fortsetter å påvirke konflikten mellom Israel (86. plass), Palestina (170) og den andre arabiske statene.

Mediepolarisering forsterker fortsatt interne sosiale skiller i demokratiske samfunn som USA (42), til tross for president Joe Bidens valgseier, slår RFS fast. Også i Frankrike (26) og Polen (66) er utviklingen negativ.

Likevel er det enkelte lyspunkt å finne på indeksen. Både Moldova (40) og Bulgaria (91) går i riktig retning etter regjeringsskifter i fjor. Det har brakt håp om en bedring for journalister i de respektive landene, selv om oligarker fortsatt eier og kontrollerer mediene.