Hysj, kan du høre det? Stillhet. For akkurat nå er det stille mellom TV-distributørene og de kommersielle kringkasterne. Hele Norge kan høre Arif synge Maj Britt Andersen i «Hver gang vi møtes». De har det så innmari koselig rundt det bordet der på Kjerringøy. Og når Stig Brenner kan tørke tårene til Tix, da skal vel vi distributører og kringkastere kunne klare å gi hverandre en vennlig klapp på skulderen, vi også? Problemet er bare at hver gang vi møtes til forhandlinger, så er det så innmari lite koselig. Vi møtes i bokseringen, pumpet opp for kamp, klare for å blokke den første jabben — og slå tilbake.

Slike forhandlinger kommer det sjelden mye godt ut av.

Det er ikke lenge siden kringkasterne og distributørene var bestevenner, der flere distributører ga flere seere som ga høyere reklameinntekter for kringkasterne, mens distributørene sikret sine kunder flere kanaler. Problemet er bare at lineærseerne kringkasterne nøt godt av den gang da, er akkurat de samme som i dag — de har bare blitt gråere i håret i mellomtiden. Det er ikke nødvendigvis akkurat primærmålgruppa til norske annonsører. Og de gode kundedataene — som virkelig kunne målrettet annonsesalget, de er det vi distributører som sitter på.

Blant sendinger som fortsatt når bredt og får mange nordmenn til å benke seg foran skjermen lineært nå, er sport. Makta har skiftet, det er rettighetshaverne for de store sportsbegivenhetene som har trukket det lengste strået. For mens seerne i økende grad strømmer mer eller mindre fritt for reklame, gir sportssendinger ennå gode seertall live. Her må det nevnes at det samtidig er færre seere enn tidligere blant annet som følge av at innholdet legges bak betalingsmurer hos kringkasterne.

Sport betyr uansett klingende mynt i kassa gjennom økte reklameinntekter og flere abonnenter for kringkasterne, og derfor punger de ut, så mye de kan makte, for å sikre seg de mest eksklusive sportsrettighetene; OL, Premier League og Champions League. Men hvem skal ta regninga?

Seerne er villige til å betale for godt innhold, forutsatt at de selv får velge hva det innholdet er. Strømmeaktører som Netflix, Disney og HBO Max sprenger grenser når det kommer til hvor mye penger de bruker på innholdsproduksjon. Men om du ikke digger den nye sesongen av «The Succession», så skal vi heller ikke tvinge deg til å betale for HBO Max. Du kan velge det inn i «Valgmenyen» hos oss – eller du kan la være.

Men når gullkantede sportsrettigheter skyter prisen i været for kanalene til kringkasterne, da treffer det en stor del kunder som synes sport er alt annet enn oppskriften på en god TV-kveld, i tillegg til at de ikke får tilgang til alt innholdet som OL eller Premier League. Og selv for ihugga sportsfans, så har regningen vokst seg altfor stor.

I Norge har fortsatt omtrent 85 prosent TV gjennom distributører som oss i Telia. Det er gode nyheter for kringkasterne, fordi det betyr at seerne vil ha bredden i TV-innholdet. De vil kunne svitsje mellom NRK, TV 2 og TVNorge. De vil kunne se «Dagsrevyen», «Farmen» og «71 grader nord» – uten å logge seg inn og ut av ørten ulike tjenester. Men de vil også kunne se «Stranger Things» og «White Lotus». At vi kan tilby både lineær-TV og strømming – og på ett sted, mener vi er en styrke for forretningsmodellen for norsk TV — ikke en trussel.

I USA ser vi en annen utvikling. Der er trenden at stadig flere løsriver seg fra distributørene, og heller abonnerer på tre til fire strømmetjenester, som ifølge undersøkelser er metningspunktet for seerne.

Skal kringkasterne konkurrere om en plass på hver og ens topp tre-liste her i Norge, så vil konkurransen mot internasjonale sterke aktører tilspisse seg enda mer enn i dag. Å sammen jobbe for å få på plass et bredt TV-tilbud tilpasset seernes behov er utvilsomt å foretrekke. Skal vi sikre det beste TV-innholdet inn i fremtiden vil det kreve mer samarbeid. På tvers av kringkastere og distributører. Der vi sammen utnytter de teknologiske mulighetene som finnes, og der vi sammen baker en større kake.

Videre må vi forhandle på nye måter. I Danmark settes for eksempel én transparent markedspris for TV 2-hovedkanalen av staten, som er lik for alle distributører, mens nisjekanalene forhandles individuelt. Det gjør det mye enklere å bli enige om prisene, som er hovedårsaken til at forhandlingene bryter sammen. Kanskje burde vi gjøre noe lignende i Norge.

Så om ikke hver gang vi møtes, så i hvert fall neste gang — la oss ta en kaffe, en lunsj, ja, vi river gjerne i en middag og vi, om det betyr at vi kan synge med på hverandres låter og finne frem til nye og bærekraftige forhandlingsformer og forretningsmodeller — sammen.

Nå er det stille. Men det er bare stille før neste storm – om vi ikke i mellomtiden finner frem til nye bærekraftige vinn-vinn løsninger for fremtiden.