Er det én ting krisekommunikasjon ikke skal gjøre, så er det å gjøre krisen verre. Det vet formodentlig topp-politikere bedre enn de fleste. Men responsen på de siste månedenes skandaler om misbruk av pendlerboliger tyder på noe helt annet.

Snarere enn å avverge skandale, har krisekommunikasjonen til avslørte politikere satt fyr på dem.

Sist ut er Arbeiderpartiets Eva Kristin Hansen, som frem til torsdag var Stortingspresident. Hun gikk av etter at politiet åpnet etterforskning av hennes bruk av pendlerboliger. Før henne ble blant annet Fremskrittspartiets Himanshu Gulati tatt i en lignende sak, og mest kjent, KrFs nå avgåtte leder, Kjell Ingolf Ropstad.

Det kommunikasjonsmessige svaret på krisene burde være åpenbart. Kjente politikere var blitt tatt i å utnytte et gavmildt regelverk for å spare tusener på boligutgifter og skatt. Her skulle man tro at det sto om å legge seg så flat som overhodet mulig, samt ta sin straff.

Det skjedde som kjent ikke. Med unntak av Ropstad, har de andre valgt å stå mer eller mindre rakrygget i stormen. Selv om det kommer noen små innrømmelser, så er det grunnleggende budskapet i kommunikasjonen til politikerne at de ikke egentlig har gjort noe de fortjener straff for.

For kommunikatørene rundt politikerne burde det være åpenbart at dette er å kaste ild på bålet. Små, påfølgende innrømmelser og medfølgende vegring for å ta en skikkelig oppvask er en kjent oppskrift på tiltagende medietrykk og en eskalerende krise. Det er som kjent håndteringen som tar deg, ikke nødvendigvis skandalen.

Verre enn den politiske skandalen, er beskjeden politikerne sender til befolkningen med krisekommunikasjonen sin. De ser ikke helt hva de skal ha gjort galt, og i hvert fall ikke at de fortjener noen straff for det de har gjort.

Dette faller ikke i god jord hos en annen gruppe som har møtt harde sanksjoner for gale anklager om misbruk av velferdsgoder - ofrene etter NAV-skandalen. Det er ikke rart at de som har minst og som selv opplever hvor vanskelig det kan være å få hjelp fra staten, reagerer på politikernes kommunikasjon. Det er heller ikke rart, som Anna Kvam nylig skrev i Stavanger Aftenblad, at denne gruppen i tiltagende grad mister tillit til norske politikere.

De gjør tilsynelatende sitt beste for å undergrave tilliten: Ikke bare med sine handlinger, men også med kommunikasjonen de møter skandalene med.