Kommentarene til mediedelen av Hurdalsplattformen er preget av at mediene blir omtalt som om de skulle eksistere i adskilte siloer. Men det er flere tiår siden mediene opererte som adskilte grupper. Likevel omtaler vi mediene ut fra kategorien de historisk har tilhørt. I Hurdalsplattformen er det fremhevet syv tiltakspunkter. Vi i Fagpressen merker oss spesielt dette punktet:

«Auke innovasjons- og pressestøtta på ein måte som sikrar god utvikling i lokalmedia, utan at det går ut over dei større riks- og regionmedia».

Hvorfor i alle dager er den viktige fag- og dybdejournalistikken ikke nevnt?

I innledningen til Arbeiderpartiets program om mediepolitikk står det følgende:

«Medier for nyhets-, aktualitets- og dybdejournalistikk (vår uthevning) spiller en avgjørende rolle for mye av det viktigste i samfunnet vårt».

Videre står det i et av tiltakspunktene:

«Videreutvikle dagens mediestøtte slik at den skaper innovasjon og bred tilstedeværelse av redaktøransvarlige medier i hele landet, og satse spesielt på digital medieutvikling og grave- og dybdejournalistikk».

Det er påfallende hvordan geografi har blitt det førende kriterium for innovasjonsstøtten i Hurdal. I Arbeiderpartiets program er det journalistikken og samfunnsrollen det pekes på. Det er en dynamisk og naturlig måte å forstå samspillet mellom redaktørstyrte medier på. Lokal, regional og riks er en historisk og lite dekkende måte å omtale norske medier på.

Vi er så heldige i Norge at vi ligger i verdenstoppen på god fag- og dybdejournalistikk. Denne utøves først og fremst av Fagpressens 232 medlemstitler.

Samtlige av disse mediene er redaktørstyrt, underlagt medieansvarsloven, og de er del av PFU-ordningen. Innholdsmessig bedriver samtlige titler gravejournalistikk på sine spesialområder. Det er 185 titler som fortsatt holder seg med papirutgave i tillegg til at de publiserer digitalt. 47 fagpresseutgaver publiserer kun digitalt. Det betyr at distribusjonen ikke er geografisk, men fungerer både lokalt, regionalt og riksdekkende. Vi representerer mer enn 750 journalister og skrivende redaktører.

Det siste tiåret er norske avisredaksjoner redusert med noen tusen journalister. Typisk for mange av de journalistene du ikke lenger finner i norske aviser, er at de var dedikerte spesialister innfor sine områder. Store redaksjoner som Dagbladet og VG har ikke lenger egne helsejournalister. Aftenposten har ikke lenger dedikerte spesialister på arbeidsliv eller forsvar, og du finner ikke en regionavis som har egne biljournalister.

Fagpressen merker dette godt. Våre spesialiserte utgaver er gradvis mer sitert av andre medier. Det er nesten ikke mulig å høre på NRK-nyhetene uten at de dekker en sak med opprinnelse er fra et fagblad. NTB siterer og viser til fagblader hver eneste dag. Slik var det ikke før.

Dette en suksesshistorie for norsk presse og den norske, opplyste samfunnsdebatten. De redaktørstyrte mediene utfyller hverandre og fungerer godt i samspill. Alle er vi underlagt samme etiske rammeverk og samme lovgivning.

Hvorfor forskjellsbehandles dybdejournalistikk fortsatt av myndighetene?

Det er først når vi kommer til rammebetingelser at dybdejournalistikken fortsatt behandles i silo – og dessverre stadig havner i feil silo. Avisene fikk momsfritak for digitale utgaver i 2016. Fagpressen ble holdt utenfor. Først etter flere ekstrarunder oppnådde fagpresse tilsvarende rammevilkår i 2020. Det medførte at vi som kanal fram til 2020 ble økonomisk straffet dersom titlene ble digitalisert.

Vi mistet fem svært viktige år – og henger derfor etter i den digitale utviklingen sammenliknet med avisene.

Fagpressen i Norge har derfor særskilte behov for å digitalisere raskt. Dette er også myndighetenes oppfordring og ønske. Likevel er vi effektivt holdt på utsiden av støtteordningen for innovasjon som ble etablert i 2018. Flere av våre medlemmer har søkt om å komme inn under ordningen, men forskriften er klar på at den ikke åpner for dybdemedier i Fagpressen.

I forskriftens paragraf 2, punkt b står det:

 «Tilskudd gis heller ikke til medium som i all hovedsak inneholder stoff om ett eller noen få samfunnsområder»

Innholdet i denne forskriften ekskluderer effektivt alle redaksjoner med nettopp dybdekunnskap innenfor de enkelte samfunnsområder som for eksempel utdanning, helse, forsvar, kommune, lov og rett, forskning, media, samferdsel, skogbruk, politi og mange flere.

Er det embetsverket og Medietilsynet som er satt til å forvalte innovasjonsstøtten, som er bremseklossen?

Fagpressen har derfor utfordret Medietilsynet og Kulturdepartementet flere ganger med oppfordring om å endre forskriften for innovasjonsstøtten. De henviser til at det nå gis fireårige styringssignaler for mediepolitikken, og at dette først skal evalueres og vurderes i 2023.

Medieutvikling og innovasjon skjer raskt. Hvis myndighetene som ønsker å stimulere til innovasjon, mener at selv en liten forskriftsendring først kan vurderes hvert fjerde år – ja, da har vi virkelig et innovasjonsproblem.

Under mediedebatten på Arendalsuka i høst sa både Arbeiderpartiet og Senterpartiet at de synes fagpresse burde få del i innovasjonsstøtten. Det samme sa Høyre og Venstre. Altså er det politisk vilje både i posisjons- og opposisjonspartiene til å innlemme fagjournalistikken i ordningen. Er det embetsverket og Medietilsynet som er satt til å forvalte innovasjonsstøtten, som er bremseklossen?

Nå setter en samlet norsk fagpresse sin lit til at vår nye kulturminister kan skjære gjennom i forbindelse med statsbudsjettet for 2022. Det gir ingen mening ikke å sørge for likebehandling av en sulteforet redaktørstyrt dybdejournalistikk. Oppfordringen er klar: Endre forskriften til Medietilsynet slik at den viktige fag- og dybdejournalistikken får samme utviklingsmulighet som annen redaktørstyrt journalistikk. Akkurat slik det står i Arbeiderpartiets program og som det er bred politisk enighet om.

Per Brikt Olsen er administrerende direktør i Fagpressen og har skrevet dette innlegget sammen med fungerende styreleder Trine Østlyngen.