Denne kommentaren ble først publisert på Facebook. Dette er en redigert versjon.

Kronikken min i VG i fjor om Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønnes «verbale gapestokk» har fått nytt liv i sosiale medier nå, på grunn av Ari Behn-uttalelsene de kom med i podkasten sin. Det er fint. 

I den anledning har jeg lyst til å si et par ting jeg brant inne med den gang, men som har irritert meg en god del i ettertid. 

Jeg var åpenbart litt naiv, jeg trodde oppriktig at Tusvik eller Tønne ville stille opp i en debatt og forklare hvorfor de ikke vil forholde seg til enkle kjøreregler, når podcasten deres når ut til så mange hundre tusen lyttere. 

Jeg tenkte det kunne bli et konstruktivt ordskifte: Hvor langt skal man kunne tillate seg å gå, bare fordi man kan. Bør det ikke være noen regler, selv når man er sin egen redaktør? 

I stedet for å svare meg, valgte Tusvik og Tønne å henge meg ut. Først ved å mobilisere i alle sine kanaler og be lytterne skrive til meg om hvor fantastiske de og podcasten var. Fra folk som garantert får i bøtter og spann med mindre hyggelige meldinger hver uke, syntes jeg det var ekstra sjokkerende. Fra uttalte feminister, enda mer. 

Etter det første sjokket (og den stadige blokkeringen av folk i innboksen) skjønte jeg at jeg bare måtte forberede meg på å bli hengt ut i neste podcast. Jeg fikk venninner til å høre på den, som rimelig opprørte meldte at jeg ikke burde høre på det. Så det har jeg ikke gjort. Jeg kom meg uskadet ut av det hele, men det kunne ikke de vite. De kjenner ikke meg, de ante ikke om jeg hadde et godt kontaktnett eller ikke, om jeg var en som takler et slikt utrivelig trøkk eller ikke. Det ante de ikke, det dreit de i.

Og det er dette som har irritert meg sånn i ettertid. Hver gang jeg leser at Sigrid Bonde Tusvik er en av våre fremste feminister, ler jeg. Aldri før har jeg opplevd at en person som er mer kjent og mektig enn meg har flekset musklene sine på denne måten for å få meg til å holde kjeft. Aldri har jeg sett noen så aktivt jobbe for å få en debattmotstander til å kaste inn håndkleet fordi trykket blir for stort. Og det til et kor av hånlatter fra dem og deres Phungfolk (kallenavnet på tilhengerne deres, red. anm.), som virtuelt har stått og peket og ledd. 

Du kan godt skrive sinte kronikker om at verken du eller noen av dine kvinnelige humorkolleger fikk noen pris på en utdeling. Men det er ikke feminisme. 

Å være feminist er å se litt lenger enn sin egen nesetipp. Det er å bruke den makten man har oppnådd slik at det blir bedre for andre damer å komme etterpå. Det handler om å endre de strukturene som kunne gjøre det så tøft og vondt for damer å ytre seg. I stedet for det opplever jeg at Tusvik gjør akkurat som så mange menn før seg. Bruker den makta hun har for å duppe de hun ikke liker, slik at hun selv kan komme litt høyere.

Hun kan godt fortsette med det, men jeg vil ikke kalle henne noen ledende feminist, ikke gi henne den glorien. Det er et ord jeg vil spare til kvinner som faktisk skaper en forskjell for andre enn kun seg selv.