56 dager med innspilt «Exit»-materiale ligger på disk. 56 dager med masse syke, syke scener, filmet og produsert i en syk, syk tid. Tross pandemi og mange gram usikkerhet rådet en enorm vilje til å påbegynne sesong 2, selv under koronavirusets daværende konjunktursvingninger. Om det var manusforfatterens enda drøyere manus, eller regissørens vinnermentalitet som smittet over på dere alle vites p.t. ikke. Men det som ligger linjet opp som en fasit i dag, er at lagånd, profesjonalitet og håndverk kommer til å stå seg som et ugjennomtrengelig munnbind mot kinesiske virus i all fremtid.

Dere har vist en dedikasjon og for ikke snakke om en respekt ovenfor hverandre og for produksjonen som har kjempet mot ukjente x-er og mangel på langsiktighet. Dere visste det var en tunnelmunning i enden av 56 opptaksdager. Dere kjempet mot tometers-regelen, mot énmeters-regelen, mot munnbindets klamme grep og mot håndspritens umiskjennelige eim av au pair-fester. Dere har informert om de minste sykdomssymptomer, dere har holdt avstand til forbipasserende og gjort personlige offer i deres private liv. Dere har vist at det umulige er mulig når «Exit» sesong to nå er ferdig innspilt, som en av de første produksjonene som startet opp globalt sett, og nå er avsluttet, i pandemiens tyranni.

Jeg er uendelig takknemlig, imponert og ikke minst stolt over hva dere har utrettet.

Vi lever i et lite land der smitten relativt raskt kom under en viss form for kontroll, men prestasjonen er ikke noe mindre av den grunn. For på veien har det hele tiden ligget timer, dager og uker foran oss med uskrevne Covid-19-manussider.

Vi har holdt viruset unna innspillingen. Flaks? Kanskje! Skjørt? Definitivt. Tilfeldig? Overhodet ikke!

Med nybrottsarbeid i forfatterskapet av smittevernsbibel og med mange og gode diskusjoner og innspill, har «Exit»-Porschen kunnet fortsette å kjøre i venstre produksjonsbane. Vi anslo at produksjonen som følge av alle tiltak ville reduseres med så mye som kanskje 50-60 prosent de første opptaksdagene, og at en 30 prosent saktere produksjon ville være den nye normalen. Vi tok feil. Takket være tydelig og inkluderende lederskap hos alle fagsjefer. Og takket være kremen av norske film- og TV-arbeidere.

Dere er helt rå. Dere fortjener en stor hyllest, og dere fortjener kulturministeriets forståelse av deres kraft, håndverk og betydning.

Kjære Øystein, Ingeborg, Wencke, Linda, Pål, Kristian, Håkon, Pål Sverre, Jon, Simon, Tobias, Agnes, Ine, Sonja, Ally, Madeleine, Halfdan, Anniken, Kim Rune, Wenke, Ellen, Hallgrim, Kristoffer, Oscar, Jørgen, Tor Håvard, Knut, Dengsi, Olafur, Frida, Alexander, Henrik, Kjell, Anne, Ann-Kristin, Alexander, Janne, Vilde, PP, Katja, Lopez, Odin, Tore, Anders, Anita, Harriet, Andreas, Steffen, Klara, Martin, Geir, Simen, Morten, Trond, Mathilde, Henrik, Jeton, Anders, Ilja, Helene, Alexander, Eirik, Jonas og alle dere andre jeg enten dessverre har glemt, eller ikke kan nevne her og nå.

Vi klarte det. Dere klarte det!