- Det er utvilsomt at Tom Hagen er utsatt for forhåndsdømming. Jeg tror dessverre ikke det er til å unngå. Nettopp derfor er medias ansvar så uendelig stort, sa tidligere polititopp, jurist og krimforfatter Anne Kristin Rohde tidligere denne uken til Kampanje. 

Rohde sier også at norsk presse har en «akilleshæl»: 

- Det er nok kampen om førsteoppslaget, altså at etikken i endel tilfeller må vike for salgstall. 

Hun reagerte spesielt på VGs bruk av nærbilder av Tom Hagen – som i forrige uke ble siktet for drap eller medvirkning til drap av kona Anne Elisabeth Hagen – på VGs forside.

- Dette synes jeg er sterkt kritikkverdig, og personlig ser jeg ingen annen begrunnelse for denne praksisen enn salg, sa Rohde. 

Nå reagerer også professor i journalistikk ved Høgskulen i Volda, Svein Brurås. Han er kritisk til gårsdagens VG-forside med tittelen «Ville ikke laget en slik ektepakt».

- VG inne på en farlig vei med oppslag av den typen som dominerer forsiden på papiravisa i går, om ektepakten som mulig motiv. Nyhetsmediene bør unngå oppslag som kan gi inntrykk av at skyldspørsmålet nærmest er avklart, sier Brurås til Kampanje.  

Les også: Tidligere polititopp kritisk til medienes Tom Hagen-dekning: - Etikken viker for salgstallene

- Indirekte påstand og spekulasjon
Brurås understreker at han ikke har sett at VG eller andre medier har formulert seg i klartekst slik at de konstanterer skyld.

- Jeg synes det er greit at VG finner ektepakten og publiserer opplysninger om denne. Men når redaksjonen velger å gjøre dette til dagens toppsak og slår det opp med sterke tabloide virkemidler, så sier selve prioriteringen: «Dette er viktig, dere! Dette har stor betydning for saken, dette kan være motivet, dette kan være det som feller ham». Slik fremstår oppslaget som en indirekte påstand og spekulasjon om skyld, sier Brurås. 

Han sier mediene må huske på at de fleste leserne ikke leser sakene grunding fra begynnelse til slutt. 

- Mange danner seg et inntrykk ved å lese titler, ingresser og bildetekster. Også for disse leserne må det gjøres klart at Hagen er uskyldig inntil det motsatte er bevist, sier Brurås. 

Steiro: - Riktig å publisere saken
- Det et ubetinget gode at Svein Brurås og andre erfarne mediefolk debatterer VGs journalistikk. Vi er helt enige om at pressen verken skal konstatere skyld eller bidra til forhåndsdømming, sier VGs sjefredaktør Gard Steiro til Kampanje.

Ifølge Steiro er VGs oppgave todelt: 

- Vi skal informere leserne om utviklingen i saken og de forhold kan være vesentlige for etterforskningen. Like viktig er det at vi stiller kritiske spørsmål til politiet, sier han.

Han mener dette bare er blitt mer aktuelt etter gårsdagens kjennelse fra lagmannsretten. 

- Det synes åpenbart at bevissituasjonen er særdeles usikker. Vår vurdering er familien Hagens økonomi er relevant uansett hva som har skjedd. Da Hagen forsvant, var politiets første hypotese at det lå et økonomisk motiv bak kidnappingen, sier Steiro og fortsetter:

-  Nå har de en helt annen teori, men fortsatt er det mange relevante spørsmål knyttet til ekteparets økonomi, deriblant ektepakten. Derfor mener jeg det var riktig å publisere saken Brurås henviser til. 

- Et massivt inntrykk
Lars Arve Røssland, førsteamanuensis ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, er ikke like kritisk til dekningen, men også han maner til forsiktighet.

- Til vanlig tenker man på «forhåndsdømming» som noe veldig konkret, knyttet til et enkeltoppslag. I gamle dager skrev gjerne avisene om at politiet «jaget morderen», like etter en drapshandling – og lenge før personen var pågrepet, siktet, tiltalt eller dømt, sierRøssland.

Røssland sier han ikke har sett slike oppslag i dekningen av Tom Hagen, men at det totalt sett har vært svært mange oppslag om Hagen som mistenkte og siktede i saken - som den mulige drapsmannen.

- Totalt kan dette gi eit ganske massivt inntrykk, uten at det likevel trenger finnes enkeltoppslag av forhåndsdømmende karakter. For det andre handler det om det totale inntrykket som titler, ingresser, billedtekster, hovedtekster skaper, sier Røssland og fortsetter:

- Det er helt innenfor å gjengi at politiet har gjort sine grep, men i hvor stor grad forsterker mediene dette? Og i hvor stor grad stiller mediene spørsmål ved politiets teorier og påstander? På samme måte som det er viktig for politiet å lete etter funn som kan problematisere en hovedteori, så er det viktig for media å finne de kritiske spørsmålene til politiets hovedlinje.

- Konstruerer puslespillets helhet
Røssland mener det er spesielt lett for media å gripe tak i det dramatiske og gjøre mest mulig ut av det, i store, spektakulære saker. Og han mener politiet og mediene står overfor akkurat de samme farene i saker som Lørenskog-saken: 

-  Å bestemme seg for hva som er riktig for tidlig og så la nye elementer i saken passe så altfor godt underveis. Politiet og mediene konstruerer selv puslespillets helhet. En ny opplysning blir så konstruert som en brikke i dette puslespillet. En opplysning eller en hendelse, som kunne ha vært tolket annerledes, får slik en spesiell tolkning inn mot denne konstruerte puslespill-helheten, sier han. 

Røssland mener sakene om ektepakten er et eksempel på en slik brikke.