Det kan blåse ganske friskt når en går langs parkanlegget på vei til Grieghallen for å få med seg åpningen av Nordiske mediedager. Men selv om medieminister Abid Raja slapp vinden i Bergen i år, har det stormet rundt en minister som måtte få en marsjordre fra Stortinget før det kom en krisepakke til mediene på bordet.

Det tyder på at det har sittet langt inne hos regjeringen å erkjenne at mediebransjen har en kritisk samfunnsfunksjon i krisetider. Det er synd.

I går kom imidlertid den etterlengtede krisepakken på 300 millioner kroner fra regjeringen og en statsråd på defensiven. De siste månedene har Raja fått så ørene flagrer fra både mediebransjen, kulturbransjen, mediekommentatorer og opposisjonspolitikere. Kritikken har handlet om alt manglede støtte til kriseutsatte bransjer (medier, musikk, film og festivaler) til å være en usynlig og lite visjoner minister som har vært mest opptatt av «å klippe håret» (Åslaug Sem-Jacobsen). Det var en flåsete kommentar fra Sp-politikeren, men det er ingen tvil om at mediedekningen Raja fikk etter sitt Cutter-besøk burde vært gjenstand for langt mer alvorlige og presserende saker enn hårklipping.

Krisepakken som Raja kom med i går, var neppe nok til å vinne mediebransjens hjerter tilbake.

I det nye forslaget skal mediene få kompensert inntil 60 prosent av omsetningsfallet i perioden 1. mars til 15. juni, begrenset oppad til 15 millioner kroner. Ordningen gjelder både nasjonale og lokale, redaktørstyrte medier der medieselskapet må vise frem et inntektsbortfall på henholdsvis 20 og 15 prosent.

Rammen på støtten på 300 millioner kroner er ikke mer enn halvparten av annonsekompensasjonen på 600 millioner kroner som Mediebedriftenes Landsforening (MBL) så for seg. Senere har Medietilsynet anslått fallet til nærmere én milliard kroner for perioden mars til mai. Det er tall som svir i regnskapene i Presse-Norge.

Presseorganisasjonene var derfor raskt ute og uttrykte sin skuffelse over størrelsen på pakken (MBL og Norsk Journalistlag) og opposisjonen mener regjeringen også har brukt altfor lang tid på å utforme forslaget som skal behandles i revidert statsbudsjett, godkjennes i ESA og ut på høring.

I lys av kritikken som har kommet under koronakrisen ble gårsdagen derfor ingen stor revansje for Raja. Men vi mener mediebransjen ikke har så stor grunn til å deppe.

Krisepakken har en god innretning med tanke på å skjerme de redaksjonelle medarbeiderne slik at mediene kan utføre sitt samfunnsoppdrag. Kontantstøtten til dekning av faste kostnader eller de rause permitteringsordningene, har ikke vært særlig treffsikre for en mediebransje som ikke kan gjøre som frisørene og stenge dørene. 

Men det gjenstår å se om størrelsen på pakken er nok, dersom annonsefallet i mediehusene i april og mai vil ligge på rundt 50 prosent. Det er derfor bra at regjeringen har valgt en ordning som ser på totalomsetning og ikke ren annonseomsetning, all den tid det er god fart i digitale avisabonnement og salg av TV-pakker under krisen. Innretningen vil derfor favorisere de mest sårbare og annonseavhengige mediene med lave brukerinntekter.

Støtten kommer også allerede på toppen av ordninger som utsatt og lavere prosentsats på arbeidsgiveravgiften, tidligere utbetalinger av pressestøtte og permitteringsreglene (som har vært benyttet i de kommersielle avdelingene i mediehusene). 

At det har tatt lang tid er kanskje den svakeste kritikken. Det ville vært rett og slett vært en gal prioritering om mediestøtten skulle komme i den første fasen av krisen sammen med bransjer og industrier som fikk både yrkesforbud og mistet all omsetning over natten (hoteller, restauranter og reiseliv).

Men regjeringen kunne vært raskere ute med å erkjenne behovet for støtte til en utsatt mediebransje, og vært tydeligere på at det vil komme en støtte som kunne opprettholde en viktig samfunnsfunksjon. Den erkjennelsen burde kommet langt tidligere.

I stedet ble det noen unødvendig lange uker på pinebenken for den norske mediebransjen.

Det som derfor burde bekymre mediebransjen mest, er en manglende oppslutning rundt medienes rolle som kritisk samfunnsfunksjon. Til tross for at samtlige norske redaktører har klart å påpeke betydningen av samfunnsoppdraget i løpet av krisen i enhver intervjusituasjon og debatt, tok det for lang tid før denne erkjennelsen kom fra regjeringen. At mediene ramlet ut av den opprinnelige lista til beredskapsutvalget i Helsedirektoratet over funksjoner de mente var kritiske for samfunnet var heller ikke noe godt signal.

Når støvet har lagt etter koronakrisen bør det det komme en debatt om medienes rolle i krisesituasjoner og den redaksjonelle dekningen av krisen.