Journalistikk er ingen klassisk profesjon, og grenseoppgangen kan være vanskelig. I den ferske boken «Journalistikk, profesjon og endring» tar vi blant annet for oss fremveksten av nye publikasjoner i den etablerte journalistikkens grenseland. Et spesielt kontroversielt eksempel er nettavisen Resett. Faller Resett innenfor det som i dag kan betraktes som et journalistisk produkt? Det kan få betydning for en rekke rettigheter og plikter, og derfor er vi også bedt om å skrive dette innlegget. 

Vi tok utgangspunkt i en definisjon av journalistikk som «aktuell rapportering av saker av allmenn interesse i henhold til profesjonens etiske forpliktelser». Vi kartla videre Resetts dekning i to uker i 2018 og 2019, og studerte dessuten Trine Skei Grande-saken fra 2018. Den siste var en interessant sak fordi den hadde mange potensielle presseetiske fallgruver.

Vi fant at Resett i de to ukene hadde mye nyheter, herunder mye bruk av NTB. Strukturelt skilte den seg ikke så mye fra vanlige nettaviser. Det var dermed ikke grunnlag for – basert på dette materialet – å si annet enn at den driver aktuell rapportering av saker av allmenn interesse.

Det neste vi undersøkte var hvordan dette stoffet sto i forhold til presseetikken. Vi undersøkte sjanger og tema, og så spesielt på saker som berører innvandring, og som dermed kan være etisk vanskelige. I våre undersøkelsesuker fant vi ingen åpenbare brudd på presseetikken slik den normalt praktiseres.

Det er imidlertid liten tvil om at virksomheten i kommentarfeltene er av en slik art at mange reagerer på den, og er noe av grunnen til at Resett er en kontroversiell publikasjon. Men mange avisers kommentarfelter har betydelige innslag av hat og hets. Pressens Faglige Utvalg (PFU) har tidligere frikjent etablerte presseorganer for publikumskommentarer som er like grove som det vi fant hos Resett. Det kan være at saken bør utløse en debatt om hvordan man skal vurdere kommentarfelt generelt – for eksempel den samlede mengden.

Resett er felt en gang i PFU, i 2017. I forbindelse med en sak som ble publisert tidlig i 2018 falt det dessuten mange særdeles grove uttalelser rettet mot samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Det kan tenkes at det særlig er denne saken som gjorde at Redaktørforeningen samme år sa nei til en søknad om medlemskap for Resetts redaktør, men siden grunnlaget for dette ikke er offentlig, og PFU ikke lenger tar saker fra publikasjoner utenfor presseorganisasjonene, vet vi ikke det med sikkerhet.

Det andre datasettet vårt var en undersøkelse av Skei Grande-saken i 2018. Midt under Jeløya-forhandlingene i 2018 skrev Resett at Venstre-leder Trine Skei Grande hadde hatt sex med en beruset 16-åring under et bryllup ti år tidligere. Dette skjedde under omstendigheter som var kjent i deler av det politiske og journalistiske miljøet, men saken var aldri blitt omtalt i mediene. Offentliggjøringen førte til en strøm av diskusjoner – og blant annet overgrepsspekulasjoner – i sosiale medier, og etter to uker ble også saken omtalt i den etablerte pressen.

Vi sammenligner denne saken med andre saker av lignende karakter. Var for eksempel det faktum at Resett formidlet tilbud om betaling til den unge mannen fra bryllupet (som nå var 26 år) for å fortelle hans historie i strid med etablert praksis i pressen? Det finnes flere tidligere eksempler på slike tilbud om betaling, men i dette tilfellet var det et meget høyt beløp (400.000). Men siden PFU ikke lenger tar saker fra utenforstående, vet vi ikke hvordan beløpet ville blitt vurdert.

Et annet spørsmål er om saken i det hele tatt hadde offentlig interesse. Dette var midt under metoo, hvor mange politikeres seksuelt betonte tilnærminger overfor yngre partimedlemmer var tema, også saker som var en del år gamle. Det som taler mot offentlig interesse i denne saken var at den unge mannen ikke var medlem i Venstre. Det som kan tale for, er at saken kan ha vært viktig for spørsmålet om en påtroppende ministers dømmekraft. Dette spørsmålet ble trolig enda mer presserende da det kom frem at den versjonen Skei Grande etter alt å dømme hadde gitt Erna Solberg, skilte seg fra 26-åringens. Vanligvis er nyhetsmediene glade i å forfølge slike uklarheter – det finnes flere eksempler på at statsråder er blitt felt hvis de ikke har holdt seg strengt til sannheten. I dette tilfellet ble imidlertid denne siden av saken i liten grad fulgt opp.

Vi er ikke på noen måte sikre på Resetts Skei Grande-sak brøt med etablert presseetikk. Det eneste vi kan si med absolutt sikkerhet at Trine Skei Grande ikke fikk anledning til samtidig imøtegåelse. Men heller ikke det er uvanlig, og selve metoo var et eksempel på at det ble fremsatt flere anonyme påstander som det ikke var mulig å forsvare seg mot.

På grunnlag av disse to datasettene finner vi at Resetts dekning og handlinger ligger i et presseetisk grenseland, mer enn at det er et fundamentalt brudd på den etablerte presseetikken.

Et aktuelt spørsmål akkurat nå er om Resetts redaktør skal bli tatt opp i Redaktørforeningen. Etter at kapittelet ble publisert, har vi fått spørsmål om vi på denne måten «frikjenner» Resett. Det er ikke vår oppgave som forskere, og vi har heller ikke vurdert kvaliteten på Resetts dekning. I boken gjør vi dessuten tydelig rede for de begrensningene en slik studie har. Men det kan være verdt å merke seg at den praksisen vi har vurdert Resett opp mot, er den etablerte pressens praksis. Når hele journalistprofesjonens grunnlag nå er i spill fordi nye aktører har tilgang til akkurat de samme redskapene for distribusjon av nyheter og debatt, kan det være at den etablerte pressen må være mer bevisst på sin egen funksjon som rollemodell.

Paul Bjerke, professor i journalistikk, Høgskulen i Volda.

Idar Flo, førsteamanuensis i journalistikk, Høgskulen i Volda.

Birgitte Kjos Fonn, professor i journalistikk, OsloMet.