Det er nå gått noen uker siden kommunevalget og en av de mest forunderlige valgkampene noensinne med bompengeopprør, regjeringskaos og klimakamp. Samtidig viste valgkampen at den digitale markedsføringen bare har blitt viktigere for partiene og det er store summer det etter hvert er snakk om. Høyre og Arbeiderpartiet brukt opp mot 20 millioner kroner på valgkampen denne gangen.

Pengene kommer norske medier til liten glede. Som annonsører flest flytter også politikerne budsjettene fra aviser og over til de globale teknologiselskapene. Og forbudet mot politisk tv-reklame står like sterkt i dag som det gjorde da TV 2 kom på lufta på begynnelsen av 1990-tallet. I en rapport fra i sommer slo Datatilsynet ikke overraskende fast at Facebook var den dominerende plattformen i den norske valgkampen

Ikke bare flytter politikerne penger fra redaktørstyrte medier over til de nye uregulerte mediene, de flytter også mer og mer av den politiske offentligheten over på plattformer som ikke har den samme tydelige definerte samfunnsrollen som tradisjonelle medier har.

Når sirkuset starter opp igjen om to år, bør det åpnes opp for at partiene får lov til å annonsere på norske tv-kanaler. Forbudet mot politisk tv-reklame fremstår ikke bare som umoderne og gammeldags og i strid med ytringsfriheten. Det fremstår også som helt tøvete.

Forbudet er gammeldags og umoderne i en medieverden der mediekanalene glir over i hverandre i en stadig mer digitalisert verden. Mer og mer av seingen flytter seg fra tv og over til nettet og medieinnholdet og reklamefilmene distribueres på flere og flere plattformer samtidig. Å skille en nett-tv-kanal fra en tradisjonell kanal gir stadig mindre mening. Det har derfor lenge vært hevdet at det blir prinsipielt vanskelig å argumentere for at det er lov å sende videoreklame på VGTV, Facebook eller Youtube og ikke på TV 2. Men forbudet har enn så lenge blitt stående.

Prinsipielt har det også vært umulig å forsvare forbudet når politiske budskap likevel blir lovlig fremført med lyd og bilde i sosiale medier.

Tilhengerne av forbudet mener den politiske tv-reklamen vil favorisere partier med mye penger. Men det er en fordel partiene med størst lommebok allerede har – uten at det nødvendigvis slår så heldig ut. Selv om Arbeiderpartiet og Høyre hadde de største valgkampbudsjettene og MDG hadde minst, er det fristende å hevde som Kampanjes egen valgkampjury at MDG gjennomførte den beste valgkampen. En reklamefilm fra Arbeiderpartiet eller Høyre på TV 2 og TVNorge hadde neppe gitt oss en veldig annerledes valgkamp og ikke tror vi partienes valgkampbudsjetter hadde eksplodert om det hadde blitt åpnet for politisk reklame på tv.

Argumentet om at tv er et så kraftig medium begynner også å slå sprekker all den tid både antall seere og seertiden er i fritt fall på de lineære tv-kanalene (snart er det bare tv-kanalene selv som tror på dette argumentet). Nye sosiale mediekanaler som Snapchat, Instagram og Youtube har etter hvert fått en dekning i befolkningen (særlig i de yngre målgruppene) som begynner å komme helt på høyde med flere norske tv-kanaler.

Også i et ytringsfrihetsperspektiv er det vanskelig å forsvare et forbud. Tidspunktet for å ta denne diskusjonen er derfor god med tanke på at Medietilsynet igjen har gått til sak mot TV Vest og varslet lokal-tv-kanalen om sanksjoner etter at kanalen sendte reklame for to politiske partier under høstens valgkamp. At Medietilsynet reagerer er som det skal være, for det er som sagt fortsatt ikke tillatt etter norsk lov å vise politisk reklame på tv. Men vi foreslår at Medietilsynet dropper hele saken. Også i 2003 sendte TV Vest reklame for et politisk parti, og saken gikk den gang helt til Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), som konkluderte med at det var brudd på ytringsfriheten å forby mindre partier å komme til orde i den politiske debatten gjennom betalt reklame på tv.

Ekstra tøvete blir det når partier finansiert opp med skattebetalernes penger, legger markedsføringsbudsjettene sine hos aktører som bare betaler smuler i skatt og forbyr reklame på kanaler som betaler skatt. Hvorfor skal de politiske partier gi seg selv muligheten til å kjøpe reklamefilmer hos selskaper som sluser overskudd til utlandet og nærmest ikke betaler skatt samtidig som de nekter selskaper som betaler skatten sin det samme bare fordi de sender innholdet på tv? Det er nesten så det er like forunderlig som mye av det vi ellers er vitne til i norsk politikk for tiden.