Denne teksten ble fremført som en appell av administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum, under åpningen av «Power of Journalism 2019»-konferansen onsdag denne uken. 

 «The Power of Journalism» er ment å være noe mer enn en faglig konferanse om journalistikk. Ambisjonen vår med budskapet «Power of Journalism» er å løfte blikket ut over enkeltpresentasjoner av gode journalistiske prosjekter.

Vi ønsker å skape en større bevissthet om hva journalistikk betyr for samfunnet den virker i, hvordan påvirker journalistikken den offentlige samtalen? Hvilken rolle spiller den for demokratiet vårt? Og, vi vil at denne bevisstheten skal følge det redaksjonelle arbeidet hver dag, ikke bare i dag.

Vi vil at journalistikk skal være viktig, og da må den være god.

Norge er nå for tredje gang kåret til verdens mest pressefrie land i Reporter Without Borders «PressFreedomIndex». Sverige er på tredjeplass.

Å jobbe i verdens mest pressefrie land forplikter. Det innebærer at redaksjonene må bruke disse arbeidsbetingelsene til å bringe frem informasjon som betyr noe, som engasjerer, involverer og beveger.

Å ha en så privilegert posisjon er en marsjorde. De fleste journalister i verden jobber under helt andre betingelser enn dere.

For øvrig ser vi også at pressefriheten beskrives som god eller ganske god i færre land enn før.

Det siste året har derimot vært nok et godt år for journalistikken her hjemme. Mange viktige prosjekter er rullet ut, flere av dem skal vi se i dag. Det synes å være en bred enighet om at mye av den journalistikken som lages i dag, er bedre enn gårsdagens.

Men det har også vært et tøft år for enkelte av Schibsteds mediehus, så ærlige må vi være. Særlig dekningen av #metoo har skapt kritikk og motvind i Norge og Sverige. Det er menneskelig å gjøre feil. Men det er kynisk ikke å lære av dem.

Noen journalistiske priser belønner journalistikken ikke bare for det faglige arbeidet som utvises, men for de konsekvensene den skaper. Det er et faresignal.

Journalistikk skal være fri og uavhengig. Det er vi i Stiftelsen Tinius særlig opptatt av, det er nedfelt i våre vedtekter at vi skal passe på at redaksjonene i Schibsted-konsernet er nettopp det.

For at journalistikken skal være kraftfull, må den oppfattes som fri og uavhengig. Fri og uavhengig journalistikk er et premiss for å skape tillit til det man formidler.

Prisverdig journalistikk belyser og avdekker.

Noen journalistiske priser belønner journalistikken ikke bare for det faglige arbeidet som utvises, men for de konsekvensene den skaper. Det er et faresignal.

Det er ikke journalistikkens oppgave å få en statsråd til å gå av. Det er journalistikkens oppgave å legge frem dokumentasjon som avdekker kritikkverdige forhold. Hvis det er konsekvensene av det journalistiske arbeidet som utløser en pris, står journalistikken i fare for å bli insisterende. Og den kan miste sin evne til å belyse en sak fra flere sider.

Journalistikkens posisjon i samfunnet har forandret seg enormt med digitaliseringen. Men den har stadig en sterk rolle.

Journalistikk er den viktigste premissleverandøren for hva vi snakker om, hva vi er opptatt av – hva som setter dagsorden.

Og bak alle disse beslutningene om hva journalistene og redaksjonene skal jobbe med, hvordan de skal løse sakene, hvordan de skal presenteres, står det en perlerad av mellomledere – og en sjefredaktør. Jeg vil derfor benytte anledningen til å komme med en uforbeholden hyllest til redaktørene.

Store data, små data, algoritmer og kunstig intelligens; til syvende og sist er det den faglig sterke, innsiktsfulle redaktøren som lager de gode journalistiske produktene. Det er de som vil noe med posisjonen, som står ut – og som tar ansvaret til syvende og sist – og som skaper «The Power of Journalism».