NHH-professor Tor Wallin Andreassen, som har doktorgrad i markedsføring, sier til Bergens Tidende i dag at «Å stanse pengespillreklame på TV virker som symbolpolitikk. Intensjonen er god, og tiltak mot slik reklame er bra. Men her klarer ikke politikerne å tenke på neste fase»

Han mener at nettreklamen er spesielt skummel for barn og unge. «På nettet er det lett å identifisere den enkelte bruker. Selskapene finner deg og skreddersyr et opplegg for deg. Flytter man reklamen fra TV til nett, går man fra å skyte med hagle til sniper-rifle. Reklamen blir langt mer presis og kraftig», mener Andreassen.

Andreassens utsagn har støtte i studiene som er gjort på feltet.

Universitetet i Bergen gjorde i 2013 og 2015 to store nasjonale studier på spillavhengighet i Norge. I 2015 konkluderte de med følgende:

«I likhet med funnene fra den forrige befolkningsundersøkelsen ble det vist at spillerne rapporterte at reklame hadde en betydelig effekt i form av å informere om ulike typer pengespill og spilleselskap. Reklame ble oppgitt å påvirke spilleatferd og spilleintensjoner noe, men ble i liten grad rapportert å øke risikospilling. Generelt rapporterte menn, yngre og personer med problemer knyttet til pengespill å bli mest påvirket av pengespillreklame.»

De konkluderte vider at «Funnene aktualiserer en debatt om regulering av pengespillreklame.»

 Den debatten kom aldri. Dessverre. Undersøkelsen var bestilt at Lotteritilsynet. I 2018 bestilte Lotteritilsynet igjen en rapport om teamet. Denne gangen av Rambøll.

Rambøll finner i sin rapport at TV-reklame er det markedsføringstiltaket som i minst grad påvirker risikospilling. TV-reklamen bidrar til å gjøre seerne oppmerksom på ulike typer spill, og bygger merkevarer og markedsandeler for de ulike spillaktørene. Det er risikospillerne som blir mest påvirket, dog. Rapporten understøtter altså funnene i UiB-rapporten.

De seriøse undesøkelsene som er gjort på feltet viser at omfanget av spillavhengighet i Norge har ligget stabilt de ti siste årene. Det til tross for at markedet for pengespillreklame på TV har gått fra null til minst en halv milliard kroner i samme periode. Og det er altså ikke sikkert at lovforslaget som nå er presentert vil bidra til å redusere spillavhengighet i Norge. Vi vet ikke. Vi har heller ikke tatt debatten.

Til tross for dette velger regjerningen og flere tilhengere av spillmonopolet å omtale lovforslaget som et verdivalg.

 Men mye tyder på at sensur av spillreklame på TV faktisk kan ha negativ effekt på forebyggingen.

 Rambølls rapport fastslår nemlig at det er den direkte reklamen, som SMS og E-post, som er verst, og som i størst grad påvirker risikospilling. I tillegg vet vi at også den digitale markedsføringen gir muligheten til å rette seg direkte mot spesifikke målgrupper – og også et yngre publikum.

En fersk rapport OsloMet har laget for Barne- og familiedepartementet viser at 77 prosent av barn mellom 15 og 18 har sett reklame for spillselskaper i sosiale medier. Denne typen reklame er svært vanskelig å regulere, og det finnes mange muligheter for spillaktørene som vil treffe unge spillere på nett – helt lovlig. Det er i denne retningen spillaktørene vil flytte pengene dersom TV-reklamen sensureres.

Vi vet relativt godt hvilke konsekvenser lovforslaget som nå er på høring vil ha for det norske mediemangfoldet og for mange norske kulturjobber. For TV-husene og norske innholdsprodusenter kan konsekvensene bli dramatiske.

Vi vet derimot ikke sikkert om sensur av TV-reklame vil bidra til å redusere spillavhengighet – eller om det faktisk vil bidra til å rekruttere flere unge spillere. Men det er grunn til å tro at det faktisk kan ha en negativ effekt.

Man skulle kanskje tro at kunnskap om eventuelle effekter og konsekvenser var viktige når man utformer forslag til ny lovendring. Og at man faktisk visste hva man ville oppnå.

La oss håpe at det faktisk er det – og at regjeringen ikke tar forhastede beslutninger.