Denne kommentaren ble først publisert på TV2.no.

Vi lever i et rettssamfunn, men skyggesiden av #metoo er det rettstomme rommet som menn det varsles mot står i. Varsleren har «alltid rett», nyansene forsvinner, og det blir raskt offentlig gapestokk uten lov og dom.

Skal en stortingspolitiker få gå på lokalpuben, ta seg en øl eller tre, posere litt på video av folk som spør, uten at videoen har noe i norske medier gjøre? Ja, åpenbart.

Men akkurat nå er det mer ved Trond Giskes gjøren og laden enn at han er en av våre 169 fremste folkevalgte.

TV 2 publiserte torsdag kveld en sak om en bekymringsmelding sendt til Kjersti Stenseng i Arbeiderpartiet med en video som viser Trond Giske sammen med en ung kvinne. Han smiler i kamera, og vet åpenbart at han filmes eller tas bilde av.

TV 2 fikk tilgang til videoen på dagtid i går. Vi jobbet med saken, men publiserte den ikke. På kort tid var videoen massespredt, og flere medier omtalte etterhvert bekymringsmeldingen og dermed videoen.

Flere titalls tusen nordmenn hadde trolig sett videoen før VG først publiserte saken.

Og her er redaktørens dilemma: Skulle også TV 2 omtale saken? Vi visste ikke nok om omstendighetene. Vi visste ikke hva kvinnen selv mente, og Trond Giske ønsket ikke å kommentere saken.

Vi så det vi så; en politiker som på et vis danset med en kvinne foran seg. Det fremstår som litt kleint, og uklokt, men ellers en tilsynelatende ufarlig mobilvideo der stemningen ser ut til å være god.

Jeg mener det prinsipielt er feil at media på dette stadiet skal henge ut en politiker for en situasjon hvor vi ikke har hele bildet. Hvem som helst kan sende inn en bekymringsmelding, eller anmelde andre til politiet.

Det betyr ikke at de har gode grunner til å gjøre det, eller at det har noe i mediene å gjøre. Noe tilhører privatlivet, og politikere må til en viss grad kunne være i fred på byen. Medias oppgave er heller ikke å være moralsk indignert med kun denne videoen som utgangspunkt.

Det ville fremstå underlig dersom TV 2 lot som om videoen ikke eksisterte.

Vi publiserte til slutt saken klokken 21.00 i går kveld. Med hvilken begrunnelse? Vurderingen er at videoen var massespredt og allerede omtalt, selv om TV 2 har et selvstendig ansvar.

Fordi det var levert en bekymringsmelding, og det igjen er diskusjoner rundt nytt verv, og hvorvidt Giske har nok tillit i lys av sin historie. Det ville fremstå underlig dersom TV 2 lot som om videoen ikke eksisterte.

Saken ville utvikle seg, og i dag ser vi at valgkomiteen holder ekstraordinært møte. Det har offentlig interesse. Det vi ikke klarte godt nok i går kveld, var å finne motstemmene, de som kunne sett saken fra en annen side.

Men denne diskusjonen er viktig å ha i offentligheten; medienes rolle, hensynet til varslere mot dem det varsles om, det politiske maktspillet, privatlivet fred, og hvor grensen går for tillit til de folkevalgte.

Denne saken reiser en debatt jeg mener det er viktig at vi har, både i mediene og som rettssamfunn.

#metoo-debatten har vært og er fortsatt viktig, fordi den har gjort oss oppmerksomme på maktmisbruk uført av både kvinner og menn. Slik har den gitt oss et større rom for å slå ned på misbruk av makt.

Men skyggesiden av #metoo, er det rettstomme rommet som i hovedsak menn det varsles mot står i. Varsleren har «alltid rett», nyansene forsvinner, og det blir raskt offentlig gapestokk uten lov og dom. Det er heller ikke et rettssamfunn verdig.

Så er spørsmålet; hva er veien videre, og hvordan dekker vi varslersaker i kjølvannet av #metoo?

I media har vi lang praksis på at vi er ytterst forsiktige med å identifisere personer som er på et stadium der saken kun er anmeldt. Dette er og skal være også hovedregel når det gjelder varsling og bekymringsmeldinger.

Ikke minst når vi, uavhengig av denne saken, også vet at det å levere en falsk politianmeldelse er straffbart, mens en falsk varsling eller bekymringsmelding ikke er det.

Også vil det alltid, i alle saker, være en konkret redaktørvekting mellom det som offentligheten har krav på å vite, og hensyn og vern av de mennesker vi omtaler.