Denne uken har mange latt seg irritere over at noen har sagt noe – offentlig – de mener ikke burde være sagt. Vær Varsom-plakaten nevnes. Den burde også gjelde for podcastere, blir det sagt. Ytringsansvar nevnes også. Det må komme regler sier mange. Nye regler som begrenser hva man kan si.

Denne gangen gjelder det Tusvik og Tønne, som har vært ute i hardt vær før. Forrige gang det raste skikkelig hardt rundt duoens podcast var temaet tilnærmet likt som nå. En person som ikke kunne forsvare seg ble hengt ut og blottlagt.
Hver gang denne typen debatt dukker opp blir jeg oppgitt over hvor tankeløse mange av kritikerne er. Jeg synes det er flott at man diskuterer det som blir sagt eller skrevet. Jeg synes også det er langt innenfor å stille spørsmål ved om ytringer er kloke, respektfulle eller ansvarlige, men å kreve nye regler for å hindre gjentakelse av ytringer man reagerer på byr meg imot.

Og det burde by pressen imot også.

Dersom noen mener samfunnet skal innføre nye regler for hva som kan ytres fritt synes jeg vi i hvert fall som et minimum at vi burde få en klart og tydelig formulert setning om hva denne regelen skal forby og for hvem. Som regel sies det bare «regler» uten nærmere spesifikasjon. Slik er det også denne gangen.

Ytringsfrihet regnes som en viktig del av et rettssamfunn og grunnleggende for demokratiet. I Norge er retten nedfelt i grunnloven. Den har noen særskilte begrensninger som håndteres i våre lover, men de er heldigvis svært få. Det burde ikke falle lett for en person å tenke tanken om at man bør legge hindringer for den eller begrense den. Likevel ser det ut til at det nettopp gjør det for mange. Faller lett altså.

Alt maset om PFU synes jeg også er et sidespor og på mange så kan det høres ut som mange tror PFU er en offentlig tilsynsmyndighet som de mener snart må få ansvar for å regulere alle disse fritt uttalende bloggerne og podcasterne.

PFU er en super ordning og jeg er veldig glad i redaktørstyrte medier. Det hindrer meg ikke fra å være glad i uavhengige selvpublisister også.

Det mange av de som roper etter PFU ser ut til å ikke vite, eller glemmer er at PFU ikke er en ordning som er tilpasset dagens virkelighet hvor alle som ønsker det kan publisere lyd, tekst, bilde og video som de vil. PFU er fremdeles en ordning laget for redaktørstyrte medier og da fortrinnsvis aksjeselskaper, organisasjoner og stiftelser. Dagens PFU-ordning har ikke kapasitet til å håndtere massene av publisister vi har i dag og kontingenten for medlemskap er så vidt meg bekjent heller ikke tilpasset frittstående enkeltpersoner.

Jeg vil ikke kritisere PFU. Det er slett ikke en selvfølge at de skal ta på seg en større rolle enn den de har i dag, og jeg vet ikke om de har ambisjoner om det heller. Verden i dag består imidlertid av stadig flere uavhengige profesjonelle publisister og jeg ønsker gjerne PFU velkommen til å komme med en ordning tilpasset de nye selvpublisistene i deres ulike former og organiseringer – dersom de vil.

Inntil da så synes jeg at sensurkåte kritikere skal slutte å flagge PFU overfor enhver frie ytring utenfor redaktørstyrte mediers kontroll. Det er rett og slett ikke relevant.