Dagens Næringsliv og organisasjonen Hunspanderer arrangerte nylig frokostmøtet «Kvinne med sterke meninger søkes». Her stilte de spørsmål om hvorfor det ikke er flere kvinnelige kilder i Dagens Næringsliv og andre medier? Jeg mener vi også bør diskutere hvorfor det er så vanskelig å få industriaktører til å foreslå kvinnelige foredragsholdere på bransjekonferanser. 

Alle snakker varmt om mangfold i næringslivet, men i praksis virker det som om dette mangfoldet er noe som kun hører hjemme i festtalene.

Foredragsholdere på næringslivskonferanser er ambassadører for bedriften.De representerer bedriften når de står på scenen. Hvis det kun står menn på scenen, så sender de et signal om at det kun er menn som jobber i bedriften.

Slik er det også når konferansene promoteres i sosiale medier. Der blir det fort veldig tydelig hvis hele bildekarusellen på Facebookannonsen kun viser bilder av mannlige foredragsholdere. Det sender ut et dårlig signal.

Jeg har siden midten av 2000-tallet vært med på å løfte frem mange ulike konferanser i olje- og energibransjen. Siden 2014 har jeg gjort dette i kraft av min rolle i mediebedriften enerWE. Vi arrangerer konferanser om alt fra helse, miljø og sikkerhet til industriell digitalisering. Vi står også bak enerWE Communication Conference som fem år på rad har samlet kommunikasjonsdirektørene og markedsdirektørene i olje- og energibransjen.

Vi får nesten alltid positiv respons når vi kontakter ulike aktører i industrien med forespørsel om de er interessert i å stille med foredragsholder. Utfordringen er at de nesten alltid foreslår mannlige foredragsholdere. Vi mottar så og si aldri forslag om kvinnelige foredragsholdere. 

Det finnes noen proffe kvinnelige foredragsholdere som alltid stiller opp hvis man tar kontakt og betaler de, men de er gjerne gjengangere som utmerker seg nettopp fordi de er profesjonelle foredragsholdere. Problemet er foredragsholderne som skal representere bedriftene og industriaktørene med sine foredrag. De foredragene holdes nesten utelukkende av menn.

Derfor må vi stille som krav at minst halvparten av bedriftene og industriaktørene stiller med en kvinnelig foredragsholder når vi arrangerer våre konferanser.

Det er likevel ikke nok.

Når vi har satt sammen et godt konferanseprogram med både menn og kvinner, så er det vanlig at noen av foredragsholderne må omprioritere. Det kan være på grunn av jobbskifte, viktige utenlandsreiser eller annet. Det har vi stor forståelse for. Utfordringen er at dersom en mann må omprioritere, så foreslås det alltid å erstatte ham med en ny mann. Sånn er det også når en kvinne må melde avbud. Da er det også nesten alltid en mann som skal erstatte henne.

Mann erstatter mann. Mann erstatter kvinne.

Hvis vi skal følge opp det vi sier i festtalene våre må vi derfor også stille som krav at bedriftene skal forslå en kvinne som erstatter for en kvinne.

I mange sammenhenger står aktørene i næringslivet sammen når de holder festtaler om at det er viktig med flere kvinner inn i bransjen, og at mangfold skaper konkurransekraft.

Hvorfor gjelder ikke dette også i praksis når de foreslår foredragsholdere til næringslivskonferanser? Er det fordi bedriftene egentlig ikke mener noe med festtalene sine? Eller er det fordi de har dårlig fantasi?

Det er flere menn i olje- og energibransjen, og det er flere mannlige ledere i olje- og energibransjen. Det finnes derfor gode argumenter for at bedriftene foreslår sine menn som foredragsholdere.

Samtidig skulle jeg ønske at aktørene i olje- og energibransjen av og til gikk litt ut av den grå boksen. Olje- og energibransjen trenger flere kvinnelige forbilder. Mangfold styrker konkurransekraften. 

Jeg kjenner på en frustrasjon. Alle heier på mangfold, men langt fra alle bidrar.

Det begynner å bli pinlig å delta på arrangementer der bransjen løfter frem kvinner i festtaler og forteller hvor viktig mangfold er når det er så stor avstand mellom festtaler og praksis