Arbeidsgiverorganisasjonen Virke mener at lønnen til film- og TV-arbeiderne er god nok, selv om statistikk viser at gjennomsnittslønnen til film- og TV-arbeiderne ligger mer enn 100.000 kr under gjennomsnittslønnen i Norge og at mange av film- og TV-arbeiderne som jobber i de dårligst betalte jobbene har en lønn helt ned mot fattigdomsgrensen i Norge.

I årets forhandlinger og i mekling hos Riksmekler var ikke vårt krav på ”TV-drama” at film- og TV-arbeiderne skulle gå opp i lønn, men rett og slett at vi skulle formalisere det lønnsnivået som størsteparten av bransjen har innrettet seg på de siste årene, og at dette skulle formaliseres i et minstelønnssystem. Gitt den lønnen vi krevde, ville en innspillingsassistent eller en kameraassistent med bachelorutdanning og 2 års praksis fra bransjen ha en grunnlønn før overtidstillegg, nattillegg eller helgetillegg på ca. kr 290.000, dersom hun er så heldig at hun greier å finne seg et langt prosjekt (9 måneder) eller 2 middels lange prosjekter. En snekker eller set-kostymør ville ha en grunnlønn på ca. 337.000 og en kostymedesigner eller en innspillingsleder med 9 års ansiennitet ville ha en grunnlønn på ca. 443.500. Snittlønnen for film- og TV-arbeiderne er ca. 420.000.

Nesten alle som kommer inn i bransjen vår nå har minst en 3-årig utdanning og de som jobber med kostyme og andre innenfor det vi kaller art-department har ofte en mastergrad.

En ingeniør med en bachelorgrad tjener til sammenlikning i snitt kr 632.000 i henhold til deres organisasjon NITO, og vil i snitt ha en begynnerlønn på kr 472.000. Smak på den og sammenlikn den med våre film- og TV-arbeidere som med en bachelorgrad vil ha en startlønn på 290.000.

Det blir for vanskelig med usikker og lav lønn, for uforutsigbare og til tider ekstremt lange dager, stor risiko for å ende opp som minstepensjonist og svakt fokus på helse, miljø og sikkerhet i arbeidshverdagen.

Film- og TV-bransjen er en prosjektbasert bransje. Det betyr at de som lager kinofilm, TV-drama, dokumentarfilm og TV-underholdning er midlertidig ansatte eller selvstendig oppdragstakere. Det betyr at man ikke har den forutsigbarheten som fast tilsetting gir det store flertallet av arbeidstakere i Norge. Det betyr at man verken har avtalefestet pensjon eller noen andre pensjonsordninger. Man er heller ikke sikret obligatorisk tjenestepensjon.

Virke har i de 4 årene de har organisert produksjonsselskapene i Produsentforeningen konsekvent nektet å inngå en pensjonsavtale for film- og TV-arbeiderne, til tross for at de burde ha kunnskap om at svært mange av film- og TV-arbeiderne som blir i bransjen ender opp som minstepensjonister.

I vår bransje har man ikke har noe sikkerhet om jobb og inntekt når nåværende prosjekt er sluttført. På toppen av det hele planlegges en stor del av produksjonene med lange dager som vanskeliggjør familieliv og et sosialt liv ved siden av jobben i de ukene eller månedene man jobber på et prosjekt.

Bransjen vår sliter med en veldig stor turn-over. Det betyr at mange film- og TV-arbeidere i snitt ikke holder ut i bransjen mer enn 10 år etter at de har gjennomført sin utdanning på bachelornivå. Det blir for vanskelig med usikker og lav lønn, for uforutsigbare og til tider ekstremt lange dager, stor risiko for å ende opp som minstepensjonist og svakt fokus på helse, miljø og sikkerhet i arbeidshverdagen.

Norsk filmforbund har de siste 8 årene drevet HMS-opplæringen i bransjen, selv om loven pålegger arbeidsgiver dette ansvaret. Virke trakk seg faktisk ut av samarbeidet for 3 år siden og har ikke kommet opp med et eget opplæringstilbud til verneombud og andre i nøkkelfunksjoner som har behov for og krav på HMS-opplæring.

Film- og TV-arbeiderne elsker jobben sin og strekker seg ekstremt langt for å bidra til kvalitet i alle ledd og høy kvalitet i det vi leverer til vårt publikum. Men selv om trivsel på jobben er en verdi i seg selv, så er det anstendige lønns- og arbeidsforhold som er forutsetningen for at norsk TV-drama skal fortsette å holde et så høyt nivå at både publikum i Norge og internasjonalt skal ønske å bruke tid på å se og oppleve det vi lager. Vi mener at det bør være en felles interesse for film- og TV-arbeiderne og produsentene.

Vi ber derfor om at produsentene setter seg ned sammen med oss og lager et framtidsrettet og rettferdig lønnssystem som motiverer for høyt produksjonsvolum, kontinuitet for film- og TV-arbeiderne og høy kvalitet i det TV-dramatilbudet vi i fellesskap skal tilby det norske folket.

Har vi en arbeidsgiverorganisasjon i film- og TV-bransjen som ikke er seg sitt ansvar bevisst som arbeidsgivere? Bryr de seg om helse, miljø og sikkerhet i bransjen når de ikke vil være med på finansieringen av HMS-opplæringen i bransjen? Bryr de seg om arbeidstakerne når de ikke vil sikre en pensjonsordning for de midlertidig ansatte? Bryr de seg om framtiden til bransjen når snitt-tiden folk blir i bransjen kun er 10 år etter endt utdanning?

Sverre Pedersen er forbundsleder Norsk filmforbund.