Det er én ting som er viktigere enn absolutt alt annet for bloggere: Leserne. Uten leserne, ingen blogg. Privilegiet, og med det, ansvaret, som hviler på meg og enhver annen bloggers skuldre handler om den korte avstanden det er mellom meg og den som leser det jeg skriver.

Når du blogger føler leserne at de kjenner deg. Du er med i hverdagen, i livene, i instagramfeeden og i samtaleemnene. Forholdet til leseren, hver og enkelt av dem, skal ivaretas, forvaltes, pleies og utvikles. I hvert innlegg, i hver Facebook-post, i hver Snap-story.

Stadig oftere settes denne tilliten mellom blogger og leser på prøve. I fjor raste debatten om merking av betalt innhold. Om leserne ble lurt. Om forbrukerrådet mente loven ble brutt. Om bloggerne var profesjonelle nok. Blogging har forlengst blitt business, og Vixen vil naturligvis ha en del av kaka når de arrangerer årets Vixen Blog Award. Dette gjenspeiler seg også i utviklingen av bloggprisene – i år «blog business» blitt en egen kategori. Med andre ord: Hvem er flinkest til å tjene penger på det forholdet de har til leserne?

Det er synd at de samme bloggprisene som skal hylle arbeidet bloggerne legger ned, også bidrar til å sette bloggernes tillitsforhold til leserne sine på prøve. Prosessen er slik at leserne først får nominere sine bloggere. Det er en fin måte å skape engasjement rundt prisen på. I år kom det inn over 20 000 nominasjoner - før en jury på fire personer skreller dette ned til 9-10 finalister i 12 ulike kategorier. Flere bloggere blir nominert i flere kategorier. Deretter er det opp til disse utvalgte bloggerne å sanke stemmer i en periode på litt over to uker, før juryen igjen tar over og velger en vinner i alle kategorier unntatt én.

Eller, sagt med andre ord: Først får Vixen, som er et gratis nettmagasin, over 20 000 besøk fordi folk må besøke siden for å nominere. Deretter får de en mengde besøk når listene over semifinalister slippes, og så er det den geniale tvisten: Alle kan stemme hver tolvte time i hver eneste kategori frem til nyttårsaften. Men det er altså ikke leserne som bestemmer til slutt. Nei, etter denne massive stemmejakten tar juryen over igjen, og velger den de mener er den beste vinneren. Vixen sitter igjen med hundretusenvis av besøk i denne prosessen, noe som neppe er til å kimse av når magasinet selv skal inngå kommersielle samarbeid.

En slik bloggkåring er en ganske smart trafikkgenerator for Vixen. Men hvordan ser det ut for bloggerne, og ikke minst, for bloggernes lesere? Bloggerne må altså gjete trafikk til Vixens stemmesider for å ha et håp om å karre seg til finalen. Du pålagt et ansvar for å si til følgerne dine at de gjerne må stemme på deg, i opptil flere kategorier, gjerne hver 12. time. Gjennom hele jula! For at du, en av bloggerne de leser og har et forhold til, skal kunne ha en mulighet til å vinne en pris.

Finaleplassene handler altså om volum: De største bloggerne er i stand til å dra større mengde trafikk, og dermed stemmer, enn hva de mindre bloggerne er. Dermed blir det fort i slike kåringer de med størst lesergruppe som kommer til finalen, med mindre noen av de mindre klarer å mobilisere så bredt, og så kraftig, at de klarer å matche antallet stemmer.

For leserne betyr dette en ting: En stappfull Facebook-, Instagram-, blogg- og Snapstoryfeed som handler om å stemme på noen. Uansett om det er egne poster, en notis øverst eller nederst, en gang i uka, hver dag, en gang i hele perioden: De kommer til å møte stemmesankingen, og de kommer til å møte den fra mer enn én blogger. Feedene fylles opp av årets bloggkåring, og Vixen ser lesertallene stige til værs én måned i året.

Hva får så leserne igjen for å manisk sitte jule gjennom og stemme slik at bloggeren de heier på kan vinne en pris? Fint lite. Og det er her opplegget skurrer for meg. Det er respektløst av meg som blogger å utnytte lojaliteten - for ikke å snakke om tiden - til leserne mine for at jeg skal vinne en pris. De er kommet til bloggen min for inspirasjon og kunnskap. Ikke mas.

Se for deg en venninne som hver eneste dag ber deg om å gå inn på en nettside for henne. Når du drikker morgenkaffen: Stem på meg! Når du sitter på trikken: Stem på meg! Når du prøver å bestemme deg for hva du skal spise til middag: Stem på meg! Når du skal sjekke siste nytt på Snapchat: Stem på meg! Møtes på trikken: Stem på meg! Manglende folkeskikk, ville noen kanskje ha tenkt i sitt stille sinn.

Som rådgiver i Trigger bruker jeg å fortelle kundene mine om at en av de viktigste levereglene på nett er, det samme som i den virkelige verden: Do Not Annoy. Gi brukerne, og leserne, dine det de ber om, plag dem ikke. Det er samme innsikt som gjør at reklamebransjen leter etter alternativer til bannerannonser, popupads og prerolls. De irriterer. For en blogger er det å irritere leseren for å høste heder eller tjene penger en dårlig idé. Det vitner om manglende forståelse for lesernes og deres tid når Vixen ber bloggerne om å gjøre dette i en slik stemmeprosess.

Ved siden av jobben min som rådgiver, driver jeg altså selv en blogg, og jeg er så heldig at denne bloggen for andre år på rad er nominert av leserne mine i årets Vixen Awards. Jeg synes det utrolig fint å tenke på at så mange har nominert meg, og at juryen har valgt ut bloggen min som semifinalist i år også. Jeg er utrolig takknemlig for leserne mine som helt sikkert ville stemt på meg, om jeg ba dem om det. Men – det akter jeg ikke å gjøre i år.

Jeg vil ikke pushe leserne mine. De er det viktigste for meg som blogger. De leser meg fordi de ønsker kunnskap og inspirasjon om grønn mat og bærekraftig livsstil. Det blir feil å benytte deres oppmerksomhet til å tigge om stemmer. Jeg føler meg oppriktig beæret over hvert eneste lesertall i alle kanaler, og den tilliten vil jeg bruke til å gi dem det de har kommet for å få. Ikke til å mase på dem. Spesielt ikke hver tolve time jula gjennom. Det er kjempeviktig, og avgjørende, at leserne har en stemme i bloggkåringer, men ikke på denne måten.

Jeg har samtidig all respekt for at bloggere velger å gjøre det som må til for å komme til topps i Vixen Blog Awards. For en blogger som ønsker å posisjonere seg og vokse er det å vinne en slik bloggpris høythengende og viktig. Derfor er det synd at Vixen gjør bloggerne til gisler på denne måten. Damned if you do, damned if you don’t.

Det er på tide at vi tar et kollektivt ansvar for å gjøre bloggkåringene renere – for leserne. Nominasjoner er glimrende for å gjøre juryen oppmerksom på kvalitetsblogger de kanskje har oversett. Men hvorfor ikke la juryen ta over etterpå? Særlig siden det er dem som likevel skal lese gjennom alle bloggerne, vurdere finalistene opp mot hverandre og kåre en vinner.

Andre bloggkåringer gjør det hakket mer sobert: Både Årets Matblogger-pris og Sunn Fornuft-prisen lar juryen ta seg av kåringene fra start til slutt, etter at leserne har nominert, i alle kategorier unntatt en. Så kan bloggerne få bruke tiden med leserne til det de pleier: Å ha en meningsfylt utveksling av felles interesser, og leserne kan få en feed fylt opp av det de pleier og ønsker: Innhold de faktisk bryr seg om.