Sylvi Listhaug er den fremste eksponenten og hun tar i bruk alle virkemidler for å definere seg selv som i opposisjon til det etablerte. Det er en farlig strategi når hun selv er en statsråd med et lederansvar for hele befolkningen.

I onsdagens utgave av Dagens Næringsliv sier Listhaug at hun er forberedt på å stå i en skitstorm lenge, og at grunnen til stormen er at den meningsbærende eliten er livredde for å miste definisjonsmakten. At Listhaug selv kjører svart regjeringsbil med privatsjåfør, råder over enorme budsjetter og har makt til å sette agendaen i Norge hver gang hun åpner munnen, er ganske grei dokumentasjon på at hun selv tilhører den agendasettende eliten hun jobber så hardt for å distansere seg fra. Spørsmålet om hvorvidt Listhaug er en del av eliten eller ikke blir derfor uinteressant. Det interessante er hvorfor hennes nye og mer aggressive linje skaper så enorme reaksjoner. 

Faktum er at Listhaug er en eksponent for en ny politisk retorikk fra en statsråd i regjeringsposisjon. Hun er som Trump under valgkampen. Ikke som i takketalen etter at han vant valget, der han tydelig valgte en mer forsonende stil enn vi har sett så langt. Listhaug velger å være splittende i språk, ordvalg og argumentasjon, framfor samlende, inkluderende og saklig. Hun ordlegger seg mer som en segregeringsminister enn en inkluderingsminister – og med det setter hun en farlig standard. 

Rollen som statsråd kommer nemlig med noen forventninger. Det er forventet at et medlem av regjeringen skal forvalte sin maktposisjon på en tydelig, men rettferdig måte. At hun tar ansvar for helheten i politikken. At hun behandler alle borgere med respekt. At hun er samlende. At hun står opp for de svake. Det gjør ikke Listhaug, og det er nettopp hennes brudd med forventningene som er årsaken til at retorikken hennes skaper så sterke reaksjoner.

For der Listhaugs partileder, Siv Jensen, har gått inn i den ansvarlige finansministerrollen, har Listhaug ikke bare valgt å fortsette FrPs populistiske tradisjon fra den tiden de stod utenfor regjeringen. Hun har forsterket den.  Norges integreringsminister opptrer splittende, spiller på frykt og nører oppunder fordommer mellom kulturer og religioner. Det er nesten like absurd som om helseministeren skulle framsnakket tobakk. I tillegg går Listhaug rett inn i offerrollen så fort noen er frekke nok til å kritisere henne for måten hun opptrer på. Det er ikke slike politiske ledere Norge trenger. 

For hvis Listhaug får det som hun vil så ender Norge opp med å gå i USA-fella, der vi blir et samfunn som velger ledere med idealer og verdier som bryter ned, mer enn de bygger opp. I USA har de valgt seg en leder som har fremstått som en notorisk løgner og skandalemaker, en bølle og et mannssjåvinistisk svin i valgkampen og hele sin karriere. Nå håper verden at han vil besinne seg når han inntar det hvite hus. Her hjemme har vi vår egen eksponent for Trump-retorikken. Men hun sitter allerede i posisjon. Enten hun har latt seg inspirere av Trump valgkampen eller suger dette av eget bryst, viser hun i alle fall ingen tegn til å besinne seg. Tvert i mot har hun benyttet anledningen til å trappe opp sin retoriske krigføring.

Måten det skjer på, virkemidlene som brukes og argumentasjonen som benyttes gjør meg skremt. Ikke bare som samfunnsborger, men også som småbarnsfar. For hva slags signaler er det vi sender til barna våre når vi aksepterer en slik oppførsel blant våre ledere? Hva sier det om oss som samfunn at offentlig sjikane og uthenging av mennesker som har det vanskelig har blitt en akseptabel oppførsel fra medlemmer av vår egen regjering?

Utviklingen går fort og i feil retning, derfor haster det å ta grep. For i den sosiale medievirkeligheten vi lever i er tunnelsynsamfunnet skremmende nært. Vi lever i hver våre sosiale meningsvakum og i en verden hvor personifisering og relevans er idealene alle forsøker å levere på, enten de er medier, politikere eller markedsførere, er det lite som tyder på at sunn og god meningsutveksling mellom mennesker som har ulike ståsteder har en lys fremtid, om vi ikke setter ned foten.

De siste dagene har vi sett hvor stor avstand det kan bli – og hvordan det som kunne ha vært en viktig debatt ender opp som ren skittkasting meningsmotstandere i mellom. Kristoffer Joner mot Sylvi Listhaug. Den gamle eliten, mot den nye. Et hylekor i hvert sitt ekkokammer på Facebook som skriker til hverandre, uten å høre på hva de andre sier. De er mot uansett. De andre er idioter. Vi hater dem. 

I en tid hvor avstanden mellom ulike grupper i samfunnet aldri har vært større, trenger vi ikke mer splittende retorikk som bygger avstanden mellom ekkokammerne større. Vi må slutte å grave oss dypere ned i våre digitale tunneler. I stedet må vi bryte ut av dem for å slippe inn lyset. Vi må ta et oppgjør med tunnelsynsamfunnet. For å lykkes med det trenger vi ledere og samfunnsdebattanter som evner å samle oss for å skape forståelse.

Vi trenger brobyggere og møteplasser hvor ytterpunktene kan møtes for å diskutere og forstå hvor uenighetene kommer fra. Vi trenger statsråder som lever opp til Regjeringens nye strategi mot hatefulle ytringer, i stedet for å nøre oppunder hatpraten. For det er først når vi faktisk lytter til hverandres perspektiver og syn på virkeligheten at vi kan forstå hverandre bedre. Enige blir vi neppe, men det kan hende vi blir klokere på hver vår kant. At vi får nyansert debatten, får økt forståelse for hverandres perspektiver og større respekt for de som mener noe annet enn oss selv.

Det handler om nyansenes viktige verdi – en verdi som er truet i en tid hvor sterke motsetninger er det som gir flest tomler opp på Facebook. Hvor vi ellers går er illustrert på glimrende vis i Aftenpostens sak om journalistene som skriver falske nyheter. De vet at hat mot eliten, media, Hillary og Obama gir klikk og skriker i store bokstaver, selv om de selv vet det de skriver er løgn.

I samfunnsdebatten den siste tiden, er det mange som legger ansvaret for elendigheten over på Facebook. De har kanskje sin del av skylda, men som alt annet må endringene starte på toppen. Våre politiske ledere må begynne å agere og kommunisere som de forbildene vi har valgt dem til å være. Hvis ikke blir det naivt å tro at befolkningen skal følge etter.