De store internasjonale lekkasjesakene kommer stadig tettere og er starten på en ny æra for den maktkritiske journalistikken. Digitaliseringen er ødeleggeren og muliggjøreren.

Én ting er den digitale teknologien, som gjør det enklere å «ta med seg» 11,5 millioner dokumenter enn det er å bære dem i plastposer. Å slå fast at datasikkerhet er et vekstområde i fremtiden, er vel heller ikke akkurat en kontroversiell påstand. Ei heller at de fleste norske virksomheter ikke er nok bevisste på risikoen eller har god nok beredskap.

Det mest interessante med digitaliseringen er likevel ikke teknologien i seg selv, men hvordan den endrer samfunnsstrukturene og påvirker måten makt utøves på. Journalistikken har gradvis mistet en sterk maktposisjon, som følge av at digitaliseringen har ført til sammenbrudd av gamle forretningsmodeller og dermed færre inntekter å drive kritisk journalistikk for. 

Dessuten er medienes hierarkiske plass i informasjonsutvekslingen også kraftig utfordret fordi alle har blitt publisister i den digitale verden. Det har ført til økt konkurranse om det som er mindre samfunnskritisk informasjon, noe som igjen forsterker en medieutvikling i retning av mer underholdning og mindre kritikk av makten.

I tillegg har maktutøvelsen i samfunnet blitt mer komplisert. Blant annet er økonomien global, mens politikken fortsatt i stor grad er nasjonal. Den maktkritiske journalistikken har også i stor grad fulgt den politiske makten og dermed også for en stor del vært nasjonal.

Medieutviklingen går i retning av mer underholdning og mindre kritikk av makten

Men mediehusene har også den fordelen at de forstår hvilke muligheter som ligger i digitalisering og det å samarbeide i nettverk. Et godt eksempel fra Norge er hvordan VG var den institusjonen i Norge som hadde best oversikt over antallet savnede etter Tsunamien i Thailand i romjulen 2004.

Mange har informasjon å dele - og de er de villige til å gjøre hvis saken er god nok og viktig nok.

De mange lekkasjesakene startet for alvor i 2004 med Wikileaks «Afghan War Diary», der over 91.000 dokumenter ble lekket over en periode på fem år og avdekket sannheten om USAs krigføring i Afghanistan. Dokumentene ble lekket til noen av verdens største aviser som The Guardian, New York Times og Der Spiegel.

Etter 2009 har vi hatt fire virkelig store internasjonale lekkasjesaker. To av dem sto også Wikileaks bak: Bradley Mannings lekkasje av videoen som viser flere sivile, deriblant to journalister fra Reuters, som blir drept av et amerikansk millitærhelikopter, og «Cableleaks», som inneholdt lekkasjer fra 274 amerikanske ambassader og konsulater.

Etter «Cableleaks», og trolig også på grunn Wikileaks-sjefen Juilan Assanges tap av troverdighet, har journalistenes egne organisasjoner og mediehusene tatt til seg noe av metodikken fra Wikileaks. Men nå sitter de selv i førersetet, som garantister for journalistisk kvalitet som de store internasjonale mediehusene har opparbeidet.

The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) sto bak både «Swissleaks» og nå Panama Papers, og dette gjorde de gjennom sine medlemmer i de mest anerkjente mediehusene verden over.

En måte å se dette på, er at journalistikken har funnet og trådt inn i det politiske maktvakuumet som har oppstått med globaliseringen av økonomien. Dermed flytter også politikken etter. EU-politikerne har allerede satt inn tiltak mot skatteparadiser og de varsler flere.

Debatten om hvorvidt er moralsk å bruke informasjon som kommer som følge av et mulig datainnbrudd, har ikke vært like sterk etter Panamapapirene som det den var etter Swissleaks. Den folkelige og politiske støtten til avsløringene ser forbi det argumentet. Det må sees som et uttrykk for at det de avslørte institusjonene og maktpersonene er avslørt for å ha gjort gjennom Panamapapirene, oppfattes som moralsk verre enn et datainnbrudd.

Den digitale verden skaper nye arenaer for treenigheten penger, politikk og journalistikk. Journalistikken er i ferd med å gjenvinne sitt omdømme som kritisk og viktig, og EUs politikere har fått et godt argument for behovet for overnasjonale organer. Begge jager de pengene som kan flyttes raskere og enklere enn før. Og alle tre er drevet av ett av de sterkeste menneskelige begjær: Ønsket om makt.