Jeg skrev for første gang i Kampanje i 1999. Og begynte å lese magasinet, på papir eller nett lenge før det. Siden den gangen er min klare observasjon at Kampanje har sluttet å skrive om reklame og markedsføring som fag, og hengitt seg til tabloidiseringen av det som skjer rundt. At noen slutter. At noen begynner. Men ikke alle som begynner og slutter. Bare noen. At noen tjener penger. At noen ikke gjør det. Nevner Kampanje et byrå én gang, så holder de igjen neste gang. «Må ikke bli for mye fra ett byrå», er tydeligvis omkvedet.

Der de før kunne gå bak jobben, viser de frem bare den ene som har bred appell. Av og til. Gjerne en tv-film. Kampanje synes det er morsommere å dekke hva som skjer av endeløse rokkeringer av finanser og folk i Schibsted enn å sette seg inn i hva som flytter markedsandeler i bilbransjen over tid, hvordan mediemiksen i dagligvare er, hva som skal til for å lansere et nytt finansprodukt, osv osv. Nei, da er det morsommere med konflikt.

Her er et eksempel fra Futatsu. Sommeren for to år siden rykket Forbrukerombudet ut i harnisk og ga vår kampanje for Kondomeriet bot for brudd på markedsføringsloven. Det ble godt dekket av Kampanje. Så viste det seg at det ikke er Forbrukerombudet som kan utstede bøter, men Markedsrådet. Markedsrådet derimot frikjente Kondomeriet på alle punkter, og saksomkostningene ble dekket. Men det var ikke så interessant. Ei heller hvordan denne kampanjen faktisk fungerte. Sensasjonen var borte. Og med i sluket fulgte vårt omdømme og våre faglige vurderinger og resulatoppnåelser. Hadde det vært Dagbladet, fair enough. Men et bransjeorgan om markedsføring? Nei, da forventer man noe annet. Ikke en servil videretrykking av pressemeldinger, men en kunnskap, holdning og interesse for hvordan markedsføring fungerer. Bortenfor trendene og personlighetene.

Vi har lest flere artikler om at Rema plutselig byttet byrå. Men vi leser nesten aldri om den kompetansen disse byråene leverer som gjør det viktig for en annonsør som Rema å velge riktig byrå.

Kampanje har i min bok få ambisjoner om å skrive om de verdiene markedsføring og reklame skaper. De er sjelden interesserte i å vise frem, diskutere, gå bakenfor eller spørre rundt en kampanje med mindre den har en sensasjonsverdi. De lar gjerne bransjefolk slå hverandre i hodet med synsing, men det er ikke det samme som å dekke faget. Stella og AnfoEffekt legger for eksempel frem metervis med interessant innsikt, læring og nyttige funn. Gratis stoff, men det krever selvfølgelig manpower å følge opp. Da er det lettere å ta bilder ev en jublende annonsør og vinkle det personlig.

Kampanje har opprettet en betaltjeneste der byråene kjøper seg en plass bak betalingsmuren, og så putter inn stoff selv. Disse «artiklene» roteres så frem på forsiden. Likt fordelt skryt fra alle, og alle er happy. Men kjøpt tilstedeværelse og selvskryt kompenserer dessverre ikke for journalistisk dekning av et fagfelt som skaper verdier for milliarder.

Kjernen er kanskje ikke så mye Kampanjes journalistiske profil, de gjør sine prioriteringer ut ifra hva de tror selger og hva de synes det er morsomst å bruke tiden sin på. Problemet er at de er en monopolist som på den ene siden bestemmer hvem som skal slippe til med nyheter innen et fagfelt, setter dagsorden både med nyheter og sine egne konferanser og på den annen siden scorer de samme byråene gjennom «Byråprofil» på den synligheten de oppnår. Det er ikke uproblematisk.

Dette hjertesukket gjør kanskje at Futatsu slipper enda mindre til i Kampanje med de resultatene vi oppnår for våre kunder. Det får så være. Siden 1999 har jeg med jevne mellomrom sagt det jeg mener. Også om dem jeg har kjent og støttet opp om lenge.