Jeg har vært på den andre siden. Motsatt halvdel. Bortegarderoben. Neida, jeg snakker ikke om seksuell legning. Den er jeg forholdsvis trygg på. Jeg snakker om lineært tv. Sånn tv du ikke kan klikke på eller kommunisere med, vet du.

Sist uke deltok jeg i reality-showet «Bertrands Metode» på lineært tv. Det var en merkelig opplevelse. Som digitalhode, er det så mye jeg ikke forstår.

Jeg forstår jeg ikke hvorfor lineær-tv lages for bare lineær-tv. Ja da, vi prøver å ta i bruk Internettet, men det er i en forholdsvis panisk operasjon opp mot sending. Internettet blir kun sett på som en spam-kanal for å få flere til å gjøre som de gjorde før i tiden: Se på den statiske sendingen på kassa. Jeg forstår det ikke.

Alle opptak ble gjort med hensikten å lage en redigert, ferdig sannhet på 45 minutter. For når programmet er laget ferdig, kan det ikke endres eller redigeres, må vite. Det er kun én sjanse til å få gjennom programmet. Det er jo sånn man har gjort det før, så det må man fortsette med. Jeg forstår ikke at det må være sånn.

Det var en hel bøling med mennesker involvert. Produsent, regissør, kameramenn, lydmenn, assistenter, klippere og Gud eller Allah vet hva. Hvordan kan de bruke så mye penger på et program uten å vite noe om hvilken effekt de kan vente seg? Jeg forstår ikke at de tør gamble på den måten.

Opptakene til «min» episode ble gjort for ni måneder siden. Det er et helt svangerskap, det. Man kan skape et liv på den tiden. Sommerdagene på opptak hadde rukket å bli til en kald norsk vinterdag. Jeg forstår ikke hvorfor det må ta så lang tid.

Tv-programmet er identisk på lineær-tv som på Internettet. Det eneste som skjer på ferden fra lineær-tv til Internettet, er at det slenges på noen annonser før, under og etter. Annonser som stjeler tiden til seeren og kun blir et irritasjonsmoment. Jeg forstår ikke at de våger å gamble med seernes tillitt på den måten.

Jeg forstår ikke at de tør gamble på den måten.

Programmet kan ikke klikkes på, snakkes med eller på annen måte kommuniseres med. Dersom du blir engasjert, er det ingen måter å komme i kontakt med eller stille spørsmål til personene du ser. For alt du vet, kan alt være fiktivt. Jeg forstår ikke hvorfor det må være monolog.

Programmet tok opp stamming. Et tema som både er personlig, sensitivt og viktig for meg. Og gjett om jeg tilbød meg å bidra med alt jeg hadde og kunne for å få opp seertallene. Men det ble ikke sånn. Geir var bare en deltager i et realityshow, og ikke en du kan kommunisere med. Sånt måtte jeg fikse på egenhånd. Jeg forstår ikke planene.

Én prosent av landets befolkning stammer. Med familie og venner, blir det mange. Faktisk fryktelig mange. Kun i Norsk Interesseforening for Stamme var det engasjement. Medlemmene ville spre, og lederen i foreningen ble med på et direktesendt nettmøte rett etter programmet. Men det måtte vi selvsagt fikse selv. Jeg forstår ikke likegyldigheten.

Akk, det er så mye jeg ikke forstår. I all uvitenhet er det heldigvis en ting jeg forstår.

Jeg forstår at annonsører velger bort tv-reklame.