Det er dårlig nytt for norsk fotball, for norske seere og for norsk tv-bransje dersom TV 2 får kjøpe C More og etablere en ny betal-t-gigant i det norske markedet. Når konsekvensene av denne dominerende markedsmakten blir synlig, er jeg redd smilene fort vil stivne blant dem som nå tror de har mottatt et gledesbudskap.

Å være festbrems ligger ikke for meg. Men noen ganger er det likevel nødvendig å si fra, selv om budskapet er upopulært. Det er et sterkt behov for å rydde opp i misforståelser, feilinformasjon og kortslutninger i denne saken. Og for ordens skyld: selvsagt har vi en egeninteresse i dette. Det betyr ikke at vi tar feil.

Betal-tv-markedet i Norge – såkalt «premium pay» – er et selvstendig, frittstående marked. Ifølge Dagens Næringsliv snakker vi om en omsetning på nesten to milliarder, fordelt ganske likt mellom TV 2, MTG og C More. Totalt dreier det seg om 6-700.000 abonnementer med månedlige betalinger på rundt 250-350 kroner hver.

Det finnes kun tre sportsrettigheter som utløser denne typen betalingsvilje i noe vesentlig omfang: Premier League, Champions League og Tippeligaen. Og det er disse rettighetene kampen står om i betal-tv-markedet. Å dra inn kvinnefotball, landslagsfotball eller VM på ski i denne sammenhengen, er tåkeprat.

Hvis TV 2 får lov til å etablere et monopol på de to mest attraktive av disse rettighetene, og samtidig kan kontrollere pengestrømmen fra 70 prosent av kundene, vil TV 2 få så stor forhandlingsmakt at markedsmekanismene settes ut av spill.  Det oppstår en selvforsterkende effekt som gjør at «the winner takes all». Faste, løpende inntekter på flere hundre millioner fra kundebasen vil finansiere nye rettigheter, og rettighetene sørger igjen for å styrke kundebasen. For ikke å snakke om den forhandlingsmakten TV 2 vil få overfor distributører som Telenor, Get og Altibox. TV 2 vil ha muskler og penger ingen kan matche i kampen om fremtidige betal-tv-rettigheter.

Mangeårig TV 2-konsulent Lasse Gimnes fremstår overfor NRK som nøytral medieekspert og mener overtagelsen er uproblematisk fordi Discovery sender landskamper. Vi er stolte over å vise landslaget på TVNorge og MAX, og jeg har kalt denne rettigheten for fotballens indrefilet – fordi landslaget evner å samle nasjonen foran skjermen på en helt unik måte. Men nettopp derfor er ikke dette en betal-tv-rettighet. Vi snakker om relativt få kamper i året, som ikke kan legges bak en betalingsmur fordi rettighetshaver, i dette tilfellet NFF og UEFA, stiller krav om at norske kamper skal vises på kanaler som er tilgjengelig for minst 90 prosent av den norske befolkningen. Derfor er de irrelevante i forhold til kampen om betal-TV-kundene – akkurat som OL, fotball-VM, ski og andre viktige sportsrettigheter som har slik distribusjonsforpliktelse.

Et totalt dominerende TV 2 er det siste norsk fotball og det norske tv-markedet trenger nå



Jeg har sagt at vi ikke vil delta i en budkamp om Tippeligaen hvis vår rolle skal være et rent skuespill for å drive opp prisene. Med et så mektig TV 2, og med deres vilje til å bruke sin markedsmakt, blir det urealistisk å vinne frem. Det vil ta lang tid, og koste flere hundre millioner å bygge opp en tilsvarende kundemasse, derfor vil vi ikke kunne konkurrere på pris i en budprosess.

Flere har fremholdt som et argument at rettighetene er kortvarige, og at vi kan delta i neste budrunde. Men paradokset er at de korte horisontene faktisk gjør det enda vanskeligere å utfordre et sammenslått TV 2/C More.  Hadde rettighetene enda hatt en tiårshorisont kunne det ha vært mulig å få regnestykket til å gå opp; den dyre rekrutteringen av betalende kunder kunne ha lønt seg. Slik det er nå risikerer vi å tape flere hundre millioner over noen år for så å miste rettigheten igjen, før satsingen blir lønnsom.

Det er norsk fotball som blir taperen hvis det bare blir én reell budgiver i det norske markedet. I forrige runde var det tre. Som mangeårig sportssjef i TV 2, Ola Bernhus skriver i Aftenposten: «Ved neste høve får TV 2 antagelig kampene for en slikk og ingenting». Det er en analyse fra kompetent hold som burde bekymre både Konkurransetilsynet, fotballforbundet og klubbene. Ingebrigt Steen-Jensen jubler som vanlig med hele hjertet (så man nesten skulle tro det dreide som et statlig hjemkjøp av en hjørnesteinsbedrift) og skriver: «Konkurranse er faktisk langt i fra alltid av det gode».  Vel, det gjenstår å se om han mener det samme når inntektene til hans kjære Stabæk reduseres. Det er i alle fall lov til å håpe at Konkurransetilsynet har et annet syn på hvordan markeder bør fungere.

Det som er klart er at TV 2 ikke har nølt med å bruke sin markedsmakt for å legge press på norsk fotball. Ensidig har de brutt inngåtte avtaler ved å flytte både landskamper og Tippeligakamper fra hovedkanalen til Zebra. Dette til tross for at betingelser om sending på hovedkanalen var avgjørende for utfallet av forrige rettighetskamp. Hadde ikke TV 2 garantert kamper på hovedkanalen, hadde disse kampene nå gått på TVNorge. Men forbundet tør ikke reagere, og er i realiteten maktesløse. Ikke minst fordi TV 2 lar rettighetsspørsmål styre sin egen nyhetsdekning, og truer aktivt med boikott i nyhetene hvis de ikke får rettigheter de vil ha. Og følger opp i praksis.

Dagen da Norge innledet EM-kvalifiseringen mot Italia på et fullsatt Ullevaal, nevnte ikke TV 2 denne kampen med ett ord i sine 18.30-nyheter. Det samme skjedde i kampen mot Bulgaria. Ingen skal fortelle meg at dette var redaksjonell vurderinger, men ren bruk av makt for å oppnå kommersielle fordeler.  Når deler av fotball-Norge nå puster lettet ut fordi TV 2 vil gjenoppta dekningen av norsk fotball, er det først og fremst et tegn på at denne utpressingen har hatt effekt.

 TV 2 gjorde lenge en god jobb for norsk fotball. Men de siste årene har det stort sett dreid seg om å snakke ned verdien av Tippeligaen, og å vise muskler. Et totalt dominerende TV 2 er det siste norsk fotball og det norske tv-markedet trenger nå. Vi har derfor bedt Konkurransetilsynet om å utrede denne saken grundig, og å gjøre det som er nødvendig for å opprettholde en fri og velfungerende konkurranse både i betal-tv-markedet og i konkurransen om sportsrettigheter.