En rekke medier i Norge og andre land publiserer i dag de utfordrende satiretegningene til Charlie Hebdo, etter at det franske magasinet onsdag ble utsatt for et terrorangrep hvor 12 personer ble drept. Blant de drepte var bladets redaktør og noen av dets mest kjente tegnere, og mange tolker angrepet som en reaksjon på det magasinets gjentatte satire over temaer knyttet til islam og profeten Muhammed.

Den såkalte karikaturstriden startet da den danske avisen Jyllands-Posten trykket tolv karikaturer av profeten Muhammed i 2005, noe som vakte svært sterke reaksjoner og utløste voldshendelser i en rekke muslimske land. I 2006 publiserte Charlie Hebdo to av karikaturene fra Jyllands-Posten, i en utgave hvor en av deres egne tegninger prydet forsiden: en karikatur hvor profeten Muhammed holder hendene for ansiktet og fortviler: «Det er hardt å være elsket av slike idioter». Norske medier publiserte i liten grad de danske karikaturtegningene, til tross at ringvirkningene av publiseringen ble mye omtalt, og Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås gikk i går ut i Kampanje og sa at han synes norske medier var feige under karikaturstriden.

- I europeisk sammenheng er det ingen tvil om at norske medier har vært feige, fastslo Åmås.

Les også: - Norske medier har vært feige

Åmås jobbet selv i Aftenposten på den tiden, men vant ikke fram med sitt syn, at avisen burde publisere karikaturene.

- Skal ikke være soldater
Blant avisene som har valgt å ikke publisere Charlie Hebdos satiriske forsider etter terrorangrepet, er det danske fagbladet Journalisten. Sjefredaktør Øjvind Hesselager advarer i en kommentar mediefolk mot å bli soldater som kjemper en krig mot ytringsfriheten.

- Det er politiet og militæret som skal sikre at mediene kan bruke sin ytringsfrihet. Det er en grunnlovssikret rett som det øvrige samfunnet skal verne om. Vi skal ikke være soldater. Vi skal beskyttes fordi vi bruker legitime midler, anerkjent av samfunnet. Disse midlene er ikke ment som våpen mod udemokrati. Til det formålet har vi andre metoder, skriver Hesselager i kommentaren.

Han skriver at han ikke tror på at provokasjoner rettet mot kriminelle løser noe.

- Hva er så løsningen for alle de som føler seg angstfylte, og at deres demokratiforståelse er utfordret? Svaret må være å fortsette å gjøre jobben sin. Og insistere på at staten skal beskytte ytringsfriheten. Bruk ytringsfriheten til det vi har den til: å utfordre den legitime makten og opplyse, skriver Hesselager.

- Publisering åpner for dialog
Hesselager understreker imidlertid overfor Kampanje at han støtter argumentasjonen mange aviser nå bruker for å publisere tegningene fra Charlie Hebdo.

- Jeg støtter argumentasjonen, fordi tegningene presenterer det mediet som attentatet er rettet mot. Hvis attentatet – og det antar vi vel – er en reaksjon på mediets innhold, blir leserne dermed klokere på hele saken, skriver han i en e-post til Kampanje.

- Dette er tegningene til et fransk satiremagasin som er kjent for å gå langt. Er det naturlig for alminnelige aviser å publisere slike tegninger?

- Det er opp til hvert enkelt mediums redaksjon å avgjøre hvor grensen går for satiren. Frankrike har en tradisjon for å gå lengre med religionskritisk satire enn mange andre land. Når såkalt alminnelige aviser overtar de franske satiretegningene, dokumenterer de en situasjon, de overtar ikke tradisjonen.

- Tjener de ytringsfriheten ved å gjøre det?

- Man tjener ytringsfriheten ved å opplyse leserne best mulig om sakens sammenheng. Hvis tegningene er en del av bakgrunnen for attentatet, skal folk ha mulighet for å se dem, for å danne seg et eget inntrykk av saken. Det åpner for dialog: Noen vil kanskje mene at franskmennene går langt i deres satiriske tradisjon, og det kan man da drøfte. Og man kan også slå fast at selv om man synes de går langt, så berettiger det ikke å bruke vold. Husk på at det meste av satiren i magasinet er rettet mot den katolske kirke, og mye mot politiske makthavere, skriver Hesselager.

- Grunn til å advare
Dagsavisens administrerende direktør og sjefredaktør Eirik Hoff Lysholm refererer i en kommentar i dag til Hesselagers synspunkter. Heller ikke Dagsavisen valgte å publisert Charlie Hebdo-forsidene i dagens avis.

- Det er grunn til å advare når kommentarfeltene på internett fylles av folk som angriper muslimer generelt og krever at alle aviser trykker tegninger vi vet at mange vil oppfatte som provoserende. Høyreekstreme krefter har aldri vært tilhengere av en fri presse, tvert imot. Disse kreftene vil ikke bruke ytringsfriheten som et redskap for mer demokrati, men misbruke den som et våpen i sin kamp. Da blir det desto viktigere at vi som pressefolk ikke påtar oss roller som soldater, slik redaktøren av det danske fagbladet Journalisten i går advarte mot, men i stedet fortsetter jobben. Vi skal granske, avsløre og analysere som før. Det er vesentlig at vår journalistiske integritet ikke hemmes av terroristenes galskap, skriver Lysholm.

Han understreker at ytringsfrihet ikke er det samme som ytringsplikt.

- For mange medier vil det ikke være riktig å trykke det samme som Charlie Hebdo, et satirisk nyhetsmagasin med et annerledes oppdrag enn mange andre. At disse mediene tar selvstendige vurderinger, uavhengig av ytre press for eller mot publisering, er ytringsfrihet i praksis.

- Charlie Hebdos oppdrag er annerledes
Til tross for advarselen, finner ikke Lysholm grunn til å kritisere avisene som i dag har tatt et annet valg enn Dagsavisen og publiserer tegningene.

- Jeg kan ikke svare for andre aviser. Det virker imidlertid som at norske aviser har satt klare nyhetskriterier for publisering. Slik vil det også være i Dagsavisen, skriver Lysholm i en e-post til Kampanje.

- Er det naturlig for alminnelige aviser å publisere tegningene til et fransk satiremagasin som er kjent for å gå langt?

- Charlie Hebdos oppdrag var annerledes enn det er for en allmenn nyhetsavis i Norge. Det må være med i den løpende vurderingen av hvert enkelt bilde og nyhetsoppslag, mener Lysholm.

- Trykker ikke bare for å vise at vi kan
- Hvordan synes du norske aviser har løst dette?

- Norske aviser har vært ryddige, synes jeg. Alle de store avisene har solid dekning i dag, svarer Lysholm.

I kommentaren begrunner han valget om ikke å publisere tegningene på følgende måte:

- Konklusjonen i Dagsavisen er at tegningene kan trykkes, men ikke bare for å vise at vi kan. Behovet for publisering må vurderes fra gang til gang. Å krenke for å krenke, må aldri bli vår oppgave. Dersom vestlige medier klarer å snakke til alle, vil det føre til mer demokrati, bedre integrering og fredelig sameksistens. Målet vårt må være å inkludere, ikke ekskludere, minoriteter. Ekstremistenes mål er det motsatte.

Lysholm utelukker dermed ikke at Dagsavisen vil publisere tegningene ved en senere anledning.

- Vi har foreløpig ikke ønsket å publisere direkte faksimiler av tegningene, men det vil komme nyhetsbilder av demonstrasjoner, og arkivbilder av Stephane Charbonnier (den nå avdøde redaktøren i Charlie Hebdo, journ.anm.) der det er naturlig at de omtalte førstesidene er synlige, skriver Lysholm til Kampanje.

- Staten skal forsvare ytringsfriheten
Jyllands-Posten, som publiserte de opprinnelige Muhammed-karikaturene i 2005, valgte i motsetning til andre danske aviser i dag å ikke publisere tegningene fra Charlie Hebdo. Dette begrunner avisens redaktør blant annet med hensynet til de ansattes sikkerhet. Hesselager i danske Journalisten synes danske medier har løst spørsmålet om publisering eller ikke på en god måte.

- Jeg synes overordnet det har vært en god og solid dekning. Jeg savner likevel en ting, at det graves mer i det opplagte spørsmålet: hvorfor skjedde det? Jeg tror ikke at provoserende tegninger er hele forklaringen. Det handler kanskje også om et kultursammenstøt i en mer og mer globalisert verden, hvor vi ikke lenger lever i parallelsamfunn, men i et felles samfunn hvor forskjeller og ulikheter blir mer synlige, skriver Hesselager.

- Du ser en fare i at journalister og andre mediefolk nå begynner å se seg som soldater i kampen for ytringsfrihet?

- Jeg synes, kort sagt, at man skal bruke ord og tegninger som et ledd i en demokratisk utveksling av synspunkter. Hvis man bruker karikaturer til å protestere mot noen som ikke anerkjenner de demokratiske spillereglene, tror jeg ikke man er på vei mot en løsning.

- Løsningen er å fortsette å gjøre jobben sin, og overlate til staten å beskytte ytringsfriheten?

- Det verste som kan skje, er at vi begynner å bedrive selvsensur – uten å innrømme det. Jeg tror at kriteriene for redigering av religiøs satire har endret seg, uten at vi hver gang setter ord på det. Vi skal erkjenne det hvis vi, for eksempel på grunn av frykt, endrer vår redigering. Og ja: det er staten som skal forsvare grunnloven, herunder ytringsfriheten. Og det er pressen som skal bruke den.