Lost & Co.

Vi mister alle retningen iblant. Som mennesker. Som selskaper. Som bransje. Det skjer. Det viktige er hva man gjør når man innser at man har navigert feil – og likevel velger å fortsette.

Det Los & Co har levert for Fremskrittspartiet er ikke en glipp. Det er ikke et arbeidsuhell. Det er en styrt seilas rett inn i det mest polariserende og etisk forkastelige farvannet jeg har sett et norsk reklamebyrå manøvrere mot på svært lenge.

Les mer: - Rødt kort til Los & Co

Dette er ikke modig kommunikasjon. Det er ikke ærlig tematikk. Det er en regissert skrekkfilm hvor mørkhudede ungdommer fra Oslos østkant reduseres til fryktsymboler for å selge inn et politisk budskap. Det er ikke strategi. Det er ikke kreativitet. Det er rasistisk propaganda.

Og det kommer fra vår bransje.

Jeg har jobbet med reklame og kommunikasjon i over tre tiår. Jeg har takket nei til prosjekter jeg ikke kunne stå inne for. Det har vært en selvfølge. Og det er mange som har vært tydelige i denne saken før meg – jeg brukte tid på å ta inn over meg at dette faktisk var ekte.
Så igjen: Hvordan havnet vi her?

Hvordan så det ut i det kreative rommet? Hvem briefet? Hvem nikket? Hvem sa «vi kjører på» – og hvem sa ingenting?

Los & Co sier at «politisk reklame skaper debatt» og at det er «høyt under taket».

Men dette skaper ikke debatt. Det skaper avstand, sinne og avmakt. Dette er ikke høyt under taket – taket har rast sammen.

Dette handler ikke lenger om reklame. Det handler om hvilket samfunn vi vil være en del av. Hvem vi velger å snakke til – og hvem vi velger å snakke om.
Når ungdommer på Tveita – eller hvor som helst – ser seg selv brukt som trusler i et iscenesatt politisk narrativ, da har vi ikke gjort jobben vår som kommunikatører. Da er vi ikke en del av løsningen. Vi er en del av problemet.

Og jeg vet: Det finnes mange dyktige, samvittighetsfulle mennesker i Los & Co som ikke kjenner seg igjen i dette. Som ikke ble spurt. Som kanskje ikke tør si noe. Jeg synes oppriktig synd på dere. For ingen hører hva dere eventuelt sa, eller hvordan det ble møtt. Hadde noen i byråene jeg selv har vært medeier i bare foreslått noe lignende – og vi har alltid kun jobbet med kunder vi kunne stå inne for – så … ja. Og hadde noen av mine tidligere sjefer sagt: «Dette gjør vi», så hadde jeg – og mange med meg – slutta på dagen.

Kanskje noen i Los & Co synes jeg er en selvgod tosk som skriver dette. Helt fair. Da ville det vært genuint interessant å høre deres motargument. Eller forsvar.

Men én ting er sikkert: Dette var ikke en glipp. Det var et valg.

Et bevisst valg om å bruke kreative virkemidler til å forsterke fordommer, ikke utfordre dem. Til å splitte, ikke samle. Til å så frykt, ikke bygge forståelse.

Og tar man et sånt valg?

Da er man ikke bare litt ute av kurs.

Man er helt lost.

Denne kommentaren ble først publisert på Erik Heisholt sin LinkedIn-profil, og er gjengitt i sin helhet med tillatelse. 

Les også: - Jeg er fra Tveita og protesterer