Artikkelforfatteren er i dag daglig leder i Loop, en ideell stiftelse som skal gjøre det enklere å kaste mindre og sortere mer. Hun er også styreleder i Oslo Filmfond og styremedlem i Festivalkontoret og har tidligere jobbet mange år i norsk TV-produksjonsbransje.

I en tid der demokratiet utfordres, må vi som ledere, markedsførere og medmennesker stille oss spørsmålet: Hvilket system støtter vi egentlig når vi annonserer i sosiale medier? De store teknologiselskapene har ikke bare utviklet effektive annonseplattformer, de har også skapt en infrastruktur for kommunikasjon som systematisk fremmer konflikt, polarisering og svekkelse av liberale demokratiske prinsipper.

Disse plattformene eies og styres av selskaper med forretningsmodeller som belønner ekstreme ytringer og desinformasjon. Algoritmene prioriterer innhold som skaper mest mulig engasjement uansett om dette er basert på fakta eller manipulasjon. Vi ser allerede hvordan dette undergraver ytringsfriheten slik vi forstår den i et liberalt demokrati; ved å fortrenge kvalitetsjournalistikk, fremme hatretorikk og legge til rette for autoritære krefter som ønsker å utnytte plattformenes manglende redaktøransvar.

Redaktørstyrte medier er både under et økonomisk og politisk press. Annonsekroner som tidligere gikk til kvalitetsjournalistikk, går nå i stor grad til Google, Meta og TikTok, og dermed til amerikanske og kinesiske tech-giganter. Dette har svekket medienes økonomiske grunnlag, samtidig som politiske krefter – både i Norge og internasjonalt – aktivt forsøker å diskreditere og underminere pressens rolle.

Uten en fri og uavhengig presse, mister vi et av de viktigste verktøyene vi har for å beskytte sannhet og meningsmangfold. Ved å velge bort annonsering i redaktørstyrte medier til fordel for sosiale medier, bidrar vi til å akselerere denne utviklingen.

En bekymring er at vi ved å trekke oss ut av sosiale medier overlater disse plattformene til de kreftene vi frykter mest, samtidig som det blir vanskeligere å nå ut med lokale produkter, filmer og budskap som er ment å skulle bevege verden i en bedre retning. Dette er en berettiget bekymring – men samtidig må vi spørre oss selv: Hva er egentlig konsekvensene av at vi fortsetter å finansiere en infrastruktur som belønner desinformasjon og polarisering?

Hvis vi virkelig mener at ytringsfrihet og demokratiske verdier er viktige, må vi være villige til å ta konsekvensene av det også i markedsbudsjettene våre. Når flere annonsører går foran, vil det også legge press på teknologiselskapene til å ta et større redaktøransvar.

Å investere i redaktørstyrte norske medier er mer enn en markedsføringsbeslutning, det er et bidrag til demokratisk beredskap.  Vi ser allerede hvordan ekstremisme og autoritære bevegelser utnytter sosiale medier for å spre propaganda, mobilisere til opprør og svekke tilliten til demokratiske institusjoner.

Derfor må vi styrke mediene som faktisk forsvarer de demokratiske verdiene. Norske aktører som Schibsted, Amedia og ulike fagmedier tilbyr annonseplattformer med god rekkevidde. Det er også mulig å kjøpe programmatisk annonsering via norske og europeiske aktører som for eksempel Kobler, Adform og Delta Projects. Disse gir mulighet til bred distribusjon samtidig som pengene sirkulerer i et ansvarlig økosystem.

Vi må hjelpe hverandre med å finne og bruke disse alternativene. Ikke bare fordi det er riktig, men fordi vi ikke har råd til å la være.

Jeg har ikke alle svarene. Men jeg vet at jeg, som menneske, leder og annonsør, har et ansvar for hvordan virksomhetene jeg er involvert i bruker sine annonsekroner. Og jeg vet at dette ansvaret må tas på alvor.

Derfor oppfordrer jeg ledere, markedsførere og mediebyråer: Ta diskusjonen. Still spørsmålene. Utfordre egen praksis. Hva slags offentlighet er det vi ønsker, og hvilke alternativer finnes?

Markedsføring er aldri nøytral. Hver annonsekrone er en stemme for hva slags samfunn vi ønsker å leve i. La oss hjelpe hverandre til å bruke dem klokt.