Festtaler og lederguruer forteller oss at å gjøre feil gir næring til suksess. Vi møter stadig ektefølte eksempler på at å lykkes handler om å bomme først, noe suksessrike folk ofte føler seg forpliktet til å fortelle – da fremstår man jo dessuten mer sympatisk. Men hvor sant er det egentlig?

Gjennom 11 studier, inkludert en feltstudie av medisinske fagpersoner, viste at folk overvurderte hvor ofte personer korrigerer kursen etter en feil. Deltakere overvurderte sannsynligheten for at fagpersoner som stryker på en profesjonell eksamen (som advokateksamen eller medisinske lisenser) vil bestå en ny eksamen, sannsynligheten for at pasienter forbedrer helsen etter en krise (som hjerteinfarkt eller overdose), og sannsynligheten, mer generelt, for å lære av egne feil. Å gjøre feil er ubehagelig, og i altfor mange organisasjoner er frykten for å gjøre feil større enn belønningen ved å lykkes. Dette er velkjent. 

Vår manglende evne, eller vilje, til virkelig å reflektere over egne feil gjør at vi ikke i stor nok grad lærer av feilene våre. For, som Eskreis-Winkler, Wolley, Erensroy og Kim påpeker i studien «De overdrevne fordelene ved å mislykkes» (2024), hvem ønsker egentlig å granske sine personlige feil veldig dyptgående? Vi liker ikke å dvele ved vår egen feilbarlighet og svakheter, og foretrekker derfor raskt å løpe videre. 

Jeg har flere ganger sittet i møter med toppledere som bestrider markedsundersøkelser eller forskning fordi det avviker med deres egen overbevisning eller erfaring. Da unnlater du ikke bare å ta inn over deg læring, men du leder organisasjonen din til å gjøre de samme feilene om igjen. Og for organisasjoner som skal vinne på markedstilpasning, er det tilnærmet umulig å lage en vinnerkultur uten selvrefleksjon.

I Silicon Valley er «Fail fast, fail often» et macho-begrep som opprettholder høy risikovillighet, men relativt lav grad av læring. Man feiler, setter det på CV’n og går videre. Så, avhengig av hvilken historie man vil fortelle, vinkler man så dette feiltrinnet for å passe et nytt narrativ - hvis du er så heldig å lykkes med noe nytt. Hvilket de færreste er i denne sammenhengen. Det er lett å se hvordan dette får konsekvenser for team- og prosjektarbeider. Vi oppnår ikke helt resultatene vi var ute etter, men ser heller etter mer komfortable grunner til å kunne fortsette som før fremfor å stille spørsmål ved vår egen grundighet. Det betyr ikke at vi ikke lærer av feil, bare at vi vokser mindre av dem enn populærvitenskapen forteller oss.

Når vi vet at vi kan gjøre feil, blir vi mindre grundige – akkurat som vi blir mindre reflekterte når vi forventes å ikke gjøre feil. Lauren Eskreis-Winkler fra Kellogg School of Management ved Northwestern University sier det enkelt: «Vår forskning tyder på at det å tro for sterkt på fordelene ved feil, har de samme negative konsekvensene som å frykte feil: folk trekker seg fra erfaringen.»

Å øve og trene er aldri bortkastet og det er slik du blir god, men når prestisjekampanjen til ørten millioner kroner ikke ser ut til å fenge befolkningen som ønsket, hvor dyptgående tør vi egentlig å gå i vår selvransakelse? Å gjøre feil fører ikke direkte til suksess, greit å huske. Men det er en mulighet hvis du virkelig griper den. De fleste av oss unngår allikevel dette, og vil derfor fortsette å gjøre den samme feilen om igjen resten av livet – mer eller mindre.