Denne kommentaren er et svar på en kommentar skrevet av Jo Jørgen Stordal som ble publisert på Kampanje onsdag.

I dette tilfellet er det vel bokstavelig talt teknologien som skaper avstanden, Jo Jørgen Stordal. «Uncanny valley» som konsept ble introdusert av Masahiro Mori i 1970 i boken «Bukimi No Tani» eller «Uncanny valley phenomenon» og beskriver et hypotetisk gap i vår emosjonelle respons når vi eksponeres for noe (i Mori sitt tilfelle roboter) som er «nesten» menneskelige. Som fenomen er det høyst relevant her. Hensikten med å sette dette i bybildet er å skape giverglede og julestemning. KIs forsøk på å skildre det havner så dypt ned i uncanny valley at den instinktive reaksjonen er å distansere seg istedenfor å relatere.

Jeg kan ikke snakke på vegne av Muurman Holm, men jeg leser ikke det originale innlegget som en ryggmargsrefleks mot ny teknologi. Jeg leser det som kritikk av valgt teknikk. På grunn av «uncanny valley»-fenomenet står teknikken i veien for alle forsøk på å kommunisere noe mellommenneskelig. Alle valg man som kommunikatør tar på vegne av en merkevare kommuniserer nemlig noe.

Delaroche sitt tilegnede sitat er interessant fordi han levde i en tid og var en del av en malerbevegelse som satt realistisk representasjon høyt. Det er jo en ganske rasjonell kommentar å lire av seg når primærvirket ditt er å bruke månedsvis på å male store historiske scener. Du har rett i at fotoapparatet åpnet en ny verden for mange unge kunstnere, og at maleriets tid ikke var over i 1839. Jeg mener Delaroche også hadde rett. Pensler og lerret er ikke den foretrukne måten vi fremstiller virkeligheten i dag. Teknikker som var mer effektive tok over. Abstraksjon erstattet sakte Delaroches dramatiske realisme.

Kirkens Bymisjon trengte en god fremstilling av virkeligheten. Der har KI fortsatt lang vei å gå. Å velge en teknikk som fjerner varme, nærhet og alt som er relaterbart, er kommunikasjonsfaglig svakt håndverk. Ikke fordi det er spesifikt KI, men fordi dagens generative KI har store begrensninger på akkurat dette området. Fotografiet hadde potensiale til å gjøre det Delaroche levde av raskere og billigere enn Delaroche. Generativ KI er fortsatt langt unna å beherske nyansene en god fotograf kan intuitivt. Resultatet av alle valgene man tar skal kommunisere noe tydelig. Det er på en måte poenget når man plasserer et kommersielt budskap i bybildet.

Forstå meg rett. Jeg synes KI er det mest fascinerende som har skjedd innenfor mine 35 år på jorda. Jeg forsøker å bruke det til alt man kan tenke seg frem til at det kan brukes til. Fra å skrive overskrifter, til oversetting, til å slå vennene mine i FantasyFond. KI i en eller annen form kommer enten til å være fremtiden eller spille en avgjørende rolle i den. Men! Og det er her jeg synes Holm treffer spikeren på hodet og du bommer: Slutter vi å verdsette håndverk, slutter vi å tenke over valgene vi tar, kunstneriske, kommunikasjonsfaglige eller menneskelige – og velger den enkleste veien til mål helt ukritisk hver gang, tar det ikke lang tid før vi står til skuldrene i «slop» nede i uncanny valley.

Jeg vil også minne om noe helt fundamentalt i kommersiell kommunikasjon:

Lager man en kampanje med et giverbudskap er hele poenget å skape mer verdi for organisasjonen enn det de investerer i å få den på lufta. Jeg er for kostnadseffektivitet, men å bruke en annen teknikk koster ikke ett årsverk. Langt ifra. Å gjenbruke noe man allerede har rettigheter til koster mindre enn et månedsabonnement hos Midjourney eller OpenAI. Hadde dette blitt gjort riktig hadde man både frigjort og skapt mye mer ressurser enn ved å kutte kostnader i produksjon.

Generativ KI er ikke det fotoapparatet er til malekunst. Ikke enda. Med dagens teknologi er det en kopimaskin som hallusinerer.