Debatten rundt Grand Hotels jubileumskampanje, utført av reklamebyrået Apriil og deres innovative bruk av kunstig intelligens til å male bilder, og kritikken fra den kreative og kunstneriske siden, bør ikke komme som en overraskelse. Kritikken eller anklagen om at «KI-genererte bilder ikke er ekte kunst» er et slags historisk gjenklang og ekko, som tilsynelatende gjentar seg hver gang ny teknologi gjør sitt inntok inn i kunstverdenen. Sist da «ekte kunstnere» ikke ville anerkjenne digitale kunstverk, eller da «ekte musikere» nektet å omtale elektronisk musikk som musikk.

Historien har som kjent en tendens til å gjenta seg, og reflekterer en naturlig frykt for det ukjente, en frykt som ofte kommer fra dem som føler de har mest å tape på teknologiens fremmarsj. Samtidig har definisjonen av kunst og musikk - og alle andre former for kreativitet - alltid vært i bevegelse og utvikling, som følge av ny teknologi og kulturelle strømninger. Kommentaren om at «det er gøyalt og morsomt å se på KI-genererte bilder i fem minutter, men det er ikke ekte kunst» er nedlatende og feil, noe spillutvikler Jason Allens seier i en kunstkonkurranse med et KI-generert verk i 2022 er et levende bevis på.

I januar i år vant den japanske forfatteren Rie Kudan, pris for novellen «Sympathy Tower Tokyo» som hun skrev i samarbeid med ChatGPT. Den samme KI-tjenesten som forfatter Erlend Loe noen måneder tidligere ba å dra til helvete. Disse eksemplene, om enn så få de er - enn så lenge - belyser ikke bare evnen den kunstige intelligensen har til å skape kunst eller tekst som resonnerer med publikum, men de utfordrer ikke minst vårt iboende motstand mot endringer.

For all del, kritikken som rettes mot bruken av begrepet «malt av KI» i Grand Hotel sin kampanje, berører viktige spørsmål om alt fra autentisitet, opphavsrett og selve prosessen i det å skape et kunstverk. Samtidig er det viktig å ikke glemme at kunsten alltid har utvidet samspillet mellom kunstneren og de verktøyene som har vært tilgjengelig - det være seg en pensel på et lerret, Photoshop på en laptop, og nå også kunstig intelligens i svært mange varianter og former.

Denne utviklingen utvider, enten vi vil det eller ikke, vår forståelse og definisjon av hva kunst er. Ved å påstå at kunst uten sjel ikke er kunst, overser man det menneskelige bidraget som ligger bak bruken av disse verktøyene. Og selv om KI-generert kunst ikke representerer en erstatning av den menneskelige kunstneren, er det uansett en representasjon og en utvidelse av våre kreative muligheter.

I stedet for å avfeie og kritisere bør vi heller la oss inspirere til å reflektere over kunstens rolle i samfunnet. Ved å omfavne kunstig intelligens som et verktøy for kreativitet og kunstnerisk utfoldelse, kan vi kanskje inspirere enda flere til å uttrykke seg på en eller annen kunstnerisk måte, uavhengig av hjelpemiddel og verktøy. I takt med at teknologien utvikler seg, vil kunstens definisjon uunngåelig følge etter. Derfor håper jeg at vi heller kan møte denne nye og spennende fremtiden med et åpent sinn og en nysgjerrighet til å utforske de grenseløse mulighetene som blant annet kunstig intelligens har åpnet opp for. Og så skal vi selvsagt være åpne og ærlige om hvem som har laget kunsten, uavhengig om det er ekte eller kunstig intelligens som er avsender.