Det er lett å bli betatt av den nye gutten i klassen, han som bærer med seg en aura av det ukjente. Han kler seg annerledes, snakker i fascinerende vendinger, og interesserer seg for ting ingen andre rundt deg virker opptatt av. Det virker spennende, forfriskende, ja, nesten magnetisk.

Og det er helt greit.

Nysgjerrighet er en del av menneskets natur. Problemet oppstår når denne tenåringsfascinasjonen fortsetter, til tross for at varsellampene begynner å blinke. Til tross for at folk som er satt til å følge med for oss roper så høyt de kan.

For du ser snart at gutten, la oss kalle ham Mark, gjør ting du egentlig ikke kan støtte. I hvert fall om du hører på disse sikkerhetsvaktene med minimum ett lite øre.

Mark er nemlig ikke bare en som følger med på hva alle andre gjør; han er også en manipulator. Han tar diskrete notater mens han smiler mot deg. Hvilke bøker du leser, hva du liker å se på TV, hva du sier til vennene dine når du tror ingen hører på. Bit for bit, låner han ditt private jeg og bygger en profil av deg. Og hva gjør han med denne innsamlede skatten av data? Jo, han selger den til den høyeste budgiveren. Annonsører.

Der tradisjonelle medier, slik som jeg jobber for, også bruker data så anonymiserer vi dem og setter dem inn i grupper. Det er ikke adferdsbasert, og vi overvåker ikke det andre du gjør på telefonen din. Først og fremst jobber vi innenfor norske lover og vårt strenge etiske regelverk. Kanskje mer enn det; De pengene som går til norske medier bruker vi på folkeopplysning her i Norge, mens Meta bruker pengene på å bygge Marks drømmeverden i 3D i California.

Meta gjør dette uten å betale riktig skatt i landene de opererer i. Facebooks morselskap spytter på de etablerte spillereglene, eller verre, skaper egne regler fordi det passer ham og øker fortjenesten. Han løper fortere enn alle andre, og prøver å ødelegge mest mulig på veien. Mark, nå kjent som Meta, er en moderne kolonist som utvinner ressurser fra det nye digitale landskapet. Om det er riktig å kalle de personlige dataene til norske borgere for ressurser.

Og når europeiske myndigheter prøver å regulere denne praksisen? Vel, da truer han med å kreve betaling for tjenestene sine. En utpressing i beste mafioso-stil. Beskjeden er klar: Enten lar du oss plyndre, eller så blir du nødt til å betale. For produktet er kundene til norske annonsører. Det man kjøper på Facebook er de private dataene som er satt i sammenheng. Produksjonen på plattformen gjøres av hvermansen. Deg og meg.

Som om ikke det var nok, favoriserer Meta plattformen konspirasjonsteorier over verifisert informasjon. De tiltrekker seg flere klikk, genererer mer kontrovers og, ja, mer penger. Konsekvensene? Samfunnet blir delt, fakta blir relative, og hele informasjonsøkosystemet blir forurenset.

Er det virkelig en slik arena du vil at dine annonser skal befinne seg på?

Annonsører har mange valg, og ja, noen av dem kan synes mer kostnadseffektive i nåtidens perspektiv. Men bør man ikke også tenke langsiktig? Tenke på hvor man vil plassere sine merkevarer i fremtiden? Det kan bli en tid der du ikke vil, eller kan, annonsere på Facebook, Meta eller hva nå denne parasitten vil kalle seg i fremtiden. Hva da?

Datatilsynet har allerede slått alarm. De krever at Meta må stoppe denne massive, nesten vampyriske, datainnsamlingen for målrettet markedsføring. Så spørsmålet til deg, kjære norske annonsør, er enkelt: Hvor akutt anser du behovet for å hoppe av Facebook-toget? For gjentagelsens skyld: Datatilsynet mener det er akutt at Meta, Facebook, stanser bruk av personopplysningene til kundene dine til adferdsbasert markedsføring.

Er dette virkelig et tog du vil være med på å gi drivstoff til?