Oppdatert: Fjordkraft påpeker i sitt tilsvar at vedkommende ikke lenger jobber for Fjordkraft. Tittelen er oppdatert for å reflektere dette. Les hele tilsvaret i bunnen av saken.

I en kampanje for strømselskapet Fjordkraft i nasjonale medier, markedsfører strømselskapet fordelen med å kunne styre strømforbruket ved hjelp av en app. Reklamen er tydelig merket som annonsørinnhold, men som innholdsmarkedføring har den et tydelig redaksjonelt preg. Den fornøyde «kunden» som er intervjuet, er såre tilfreds. Hun er faktisk «oppriktig overrasket over hvor enkelt hun selv kan bidra til at strømregningen blir lavere».

Det annonsen ikke forteller, men som relativt enkelt kan avdekkes, er at den portretterte «kunden» i realiteten er en markedsfører som jobber for Fjordkraft. Vi kan ikke utelukke at hun faktisk er en fornøyd kunde av strømselskapet, men når hun samtidig mottar betaling for å drive med markedsføring av bedriften, og dette ikke er informert om, fremstår reklamen som villedende.

Så er spørsmålet: Er det bare et resultat av slapphet, mangel på tid eller for å spare penger at Fjordkrafts markedsavdeling ikke klarer å finne en tilfreds kunde? Eller forstår de ikke at dette kan være brudd på markedsføringsloven. I beste fall er det en tvilsom rolleblanding som kan svekke kundenes tillit i stedet for å bygge opp merkevaren. Det er eksempel på en useriøs praksis andre praktikere bør merke seg og holde seg for god for.

I markedsføringsloven (§ 6 andre ledd) er det presisert at en handelspraksis er urimelig hvis den «... er egnet til å vesentlig endre forbrukeres økonomiske adferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet». Videre, presiseres det i § 8 bokstav b, at det skal fremkomme opplysninger om «... identiteten til den næringsdrivende som vedkommende opptrer på vegne av».

Dersom en kunde i et konkurrerende strømselskap hadde fått vite at det som kun fremstilles som en fornøyde «kunde» i reklamen i realiteten er en markedsfører betalt av Fjordkraft, hadde informasjonen da blitt sett på som troverdig? Og eventuelt, troverdig nok til å få lyst til å skifte strømselskap?

En av tingene vi, som utdanner morgendagens markedsførere, setter søkelys på i undervisning av markedskommunikasjon er viktigheten av troverdighet. Troverdighet påvirker mottakers oppmerksomhet og påvirkningskraften til budskapet og vil være spesielt viktig i en bransje som allerede sliter med lav troverdighet.

Fjordkrafts fornøyde «kunde» er sitert på at «det faktisk er så lettvint at det nesten blir for dumt å ikke gjøre det». Setningen avsluttes med et «humrer hun».

Det er mulig det lettvinte tok litt overhånd her. En aktør som Fjordkraft bør holde seg for god for dette. Her bør latteren avløses av en flau smak i munnen av at en er villig til å bedrive så useriøst markedsarbeid i kampen om strømkundene. Om det faktisk er et brudd på markedsføringsloven får Forbrukertilsynet vurdere.

Jeanne Tjomsland, HR- og kommunikasjonsdirektør i Fjordkraft, svarer:

Vedkommende jobber ikke for Fjordkraft, men var frem til sommeren innleid konsulent på vår markedsavdeling. Hun var ikke innleid på tidspunktet for publisering av innholdsartikkelen. Uavhengig av dette er jeg helt enig i at den tidligere tilknytningen burde vært opplyst om i artikkelen, dette er rett og slett en glipp fra vår side. Vi skal alltid opplyse om slike koblinger, noe vi også har gjort i sammenlignbare saker. Vi kontaktet Schibsted så fort Kampanje gjorde oss oppmerksomme på denne saken. Schibsted oppdaterer artikkelen nå for å presisere koblingen.