Denne uken var det styrevalg i UEFA. Årets valg kunne blitt historisk. For første gang kunne vi fått to kvinner inn i UEFA-styret. Vår egen Lise Klaveness var en av kandidatene som stilte til valg.

Det er én kvinne av 20 i UEFA-styret nå. Det har tatt 100 år å få den kvinnen inn. Da tar det vel 100 år å få to av 20 hvis vi ikke utfordrer litt, sa Klaveness, da det ble kjent at hun stilte som styrekandidat.

Lise kjempet en iherdig valgkamp og mot total mannsdominans. Men hun la seg også på en tøff og risikabel linje: Hun manet til endring i fotballen. På FIFA-kongressen i forkant av VM, talte hun FIFA-president Gianni Infantino midt imot. Det krever mer enn bare baller.

Verdensfotballen trenger flere kvinner, og likestilling på ledernivå i fotballen var en av valgkampsakene til vår fotballpresident. Det var også de økte forskjellene mellom topp og bredde i europeisk fotball, og implementering av reformer.

Mange av oss hadde håpet – og trodd – at UEFA var moden for endring. Dessverre tok vi feil. Igjen.

Lise Klaveness ble ikke valgt inn i styret. Det betyr at UEFA-styret fortsatt består av 19 menn og bare én kvinne, som er kvotert inn. Av UEFAs 55 medlemsland har bare tre av dem kvinnelige presidenter.

Dessverre er ikke UEFA unntaket i den internasjonale idrettsbevegelsen. FIFA Council har ni europeiske medlemmer, bare én kvinne og hun er kvotert inn.

I FIS Council, som er det internasjonale skiforbundets styre og et mektig organ i internasjonal skiidrett, var det 17 menn og én kvinne i styret for få år siden. Nå er heldigvis kvinneandelen økt, og i styret sitter det 14 menn og fem kvinner.

Den mannstunge idrettsledelsen preger også styringen av idretten.

Hvis ikke internasjonale idrettsbevegelser som FIFA, UEFA og FIS er villig til å endre seg, og i større grad behandle menn og kvinner likt, bør næringslivspartnere og sponsorer sette tydeligere krav til idretten.

Etter kvinnenes historiske skiflygningsrenn i Vikersund i mars, uttalte renndirektør Sandro Pertile i Det internasjonale skiforbundet (FIS) at de kvinnelige hopperne ikke er klar til at skiflygning blir en del av verdenscupen i 2024 eller at skiflyging får VM-status for kvinner. Hopperne selv er langt fra enige.

Under OL måtte de kvinnelige beachhåndball-spillerne spille i små, tettsittende bikinier, selv om spillerne protesterte mot det.

I verdenscupen i kombinert er premiepotten for de kvinnelige kombinertløpere langt lavere enn mannlige, og derfor kompenserte sponsor Help forsikring forskjellene under verdenscuprennet i Holmenkollen.   

Dette er bare noen eksempler på hvordan kvinner og menn behandles ulike i idretten.

Hvordan har det seg at idretten henger så langt etter resten av samfunnet når det kommer til likestilling?

Svaret er kanskje langt og komplisert. Men løsningen er enkel.

I Norge har idrettsbevegelsen gjort en solid jobb når det kommer til likestilling. Flere særforbund har satt tydelige krav når det kommer kjønnsbalanse i forbundsstyrene. Valgkomiteer har jobbet aktivt for å finne kvinnelige idrettsledere. I dag har vi derfor en kvinnelig idrettspresident, og kvinnelige styreledere i en rekke særforbund, blant dem ski, fotball, friidrett og bryting. Mest sannsynlig står også det kommende valget av ny idrettspresident mellom to kvinner.

Men når ikke idretten selv klarer å endre seg, må sponsorer og næringslivspartnere sette større krav. Det har virket i mange andre bransjer, og det kommer til å virke i idretten. Det er verdiprosjektet Like Muligheter et bevis på og våre samarbeidspartnere LO, Coop, Thon Hotels og Sparebank 1 Sørøst-Norge stiller tydelige krav.

Så når Coca Cola, MasterCard og Toyota skal forhandle om nye sponsorater til VM, EM, eller Champions League, må likestilling og kvoteringsregler bli en viktig del av avtalen.

Mye kan kjøpes i idretten. Det kan heldigvis også likestilling.