Gjennom sommeren har vi vært del av et (i bransjemesammenheng vil jeg anslå) kollektivt ramaskrik som følge av regjeringens krav til merking av retusjert film og foto. Den nye loven krevde at endringer og retusjering av bilder skal merkes med et vannmerke. Fotografer som kun har foto som levebrød så for seg omskolering og tapt inntekt som følge av de nye retningslinjene. Og tilsynelatende ble disse reglene lansert uten inngående kjennskap til hvordan bilder og film behandles før det publiseres. Ei heller hvilke faktorer som faktisk bidrar til å skape kroppspress.

Heldigvis kan vi puste lettet ut og ramaskriket har stilnet betraktelig etter at Kampanje 28. juli kunne melde at retningslinjene er endret. Etterbehandling av bilder og video vil ikke vil utløse merkeplikt dersom det ikke medfører kroppspress. Kampanje snakket med fungerende direktør i Forbrukertilsynet, Bente Øverli, som sier at de må nå ha hovedfokus på det som er tema, nemlig å unngå kroppspress. Ja. Poenget er jo, som hun og mange har understreket i denne debatten, at vi ikke vil bidra til kroppspress.

I skrivende stund har skriket stilnet, men i mine øyne bør ramaskriket opprettholdes. Noen var i ferd med å rette baker for smed. For er det ikke kroppspress vi skal til livs med?

Hvem har egentlig ansvaret for å redusere kroppspress? Moteindustrien og miljardindustrien som tjener seg fete på andres dårlige selvtillit eller fotografene? Politikere? Folk med generell stor mediedekning? Eller kanskje er det Snapchat og kvinner over førtifem?

Vi retter baker for smed! For hvem har egentlig ansvaret for å redusere kroppspress?

Intensjonen med reglementet og merking av retusjert film og foto er i utgangspunktet kjempegod. Selvsagt! Vi ønsker jo ikke å ødelegge unge jenters og gutters selvbilde gjennom å forfalske virkeligheten. Men hva innebærer det egentlig å forfalske virkeligheten? Her kan vi løfte blikket litt. For det, å bidra til kroppspress, gjør vi ikke bare med retusjering av bilder. Tvert i mot tror jeg mesteparten av kroppspresset skjer før motivet er fanget i råformat i et studio.

Vi kommer langt med å be objektet trekke inn magen og sprøyte inn det ene og det andre i ulike kroppsdeler. Med sminke og lyssetting kan vi også fjerne rynker og forsterke og konturer. Åpner en i tillegg munnen litt på halvt og eksponerer litt mer hud, står bøyd litt sånn og ber modellen se oss dypt inn i kameralinsen har vi gjort mye mer enn hva en retusjering noen gang kan gjøre for selvtilliten til en ungdom i sin beste, formgivende alder.

I ytterste konsekvens går «synderne» klar gjennom å ta i bruk andre tiltak som nevnt over enn selve retusjeringen. «Men jeg retusjerte jo ikke» kan de si. Og så er vi tilbake til rute 1.

I stedet for å kaste nye lover og regler på en hel bransje bør vi jobbe med holdninger generelt. Med gode rollemodeller og en sterk, unison bransjestemme som tar avstand fra forfalskninger, forskjønning og kroppspress. Med regler og merking tror jeg ikke vi kommer en meter. Regler og lover betyr smutthull og rigide tolkninger. Med en dypere forståelse for det moralske aspektet og det samfunnsmessige ansvaret vi har vil vi kunne bedrive selvjustis og «kjenne» på hva som er rett og galt. Så må vi heller være flinke på å si i fra når vi mener noen går for langt.

Med dette tar vi tak i de virkelige sterke virkemidlene før vi tar fra fotografen jobben sin ved å rette baker for smed.