De olympiske leker samler nasjoner, skaper helter, mobiliserer talenter og får følelser i sving. Det var i alle fall slik. Nå kveles OL flammen av fragmenterte medievaner, covid-tomme arenaer, utøvere i karantene og mediedekningen av OL-vert Kina. 

Vi trenger alle en opptur etter to år i pandemiens klør. OL kunne virkelig blitt det, men makan til negativ mediedekning før et OL skal man lete lenge etter. Ord som boikott, covid, kunstige arenaer, ørkenlandskap, totalitær, stengte grenser og utøvere med angst får ikke akkurat opp stemningen. Det er knyttet mer spenning til om utøvere slipper inn i Kina, enn hvilke medaljemuligheter de har. 

Mediedekningen reflekterer de faktiske forholdene, og det er mer enn nok å pirke på om du virkelig vil gå Kina i sømmene. Det er bare så tungt å få servert den ene saken etter det andre om at OL aldri skulle vært i Kina, eller hvor sørgelig, strengt, goldt og kaldt det er i OL landsbyen. Det føles skamfullt å juble over norske bragder, når rammene rundt er spekket med negativitet. Som VG kommentator Leif Welhaven oppsummerer det: Det er knapt mulig å forestille seg et stusesligere bakteppe for olympiske leker. Jo, takk skal du ha. 

Discovery er omtrent den eneste som prøver å piske opp stemningen, og ære være dem for det. De har lagt seg i selen for å lage et knitrende leirbål en pandemitrøtt nasjon kan samles rundt. Det store spørsmålet er om OL er en stor nok begivenhet for at vi skal finne frem til sendingene på TVNorge eller Discovery+? Mye taler imot. Discovery tapte markedsandeler i 2021 og det er allerede over 20 prosent av befolkningen som ikke har tilgang på TVNorge ifølge SSB. For aldersgruppen mellom 20-34 år er det nesten 40 prosent som ikke har tilgang. Jeg er en av disse, selv om jeg har bikket 40. 

Jeg får hyppig opp annonser fra kanalen i sosiale medier hvor jeg får servert smakebiter av programmer som «Kongen befaler», «Neste sommer» og det mye diskuterte «16 ukers helvete». Jeg ler og koser meg av reklamen jeg får servert. Programmene som tilbys virker gode, men jeg har ikke konvertert. Det handler lite om hva jeg synes om innholdet på kanalen, men at jeg som andre har fylt opp tiden min med Netflix, HBO og andre globale medieflater som Facebook og Instagram. I tillegg blir store sportsbegivenheter nå sendt på ulike kanaler, og i en travel og mediemettet hverdag går vi surr i ulike medieabonnement og gamle medievaner gir tapt for nye. Kampen om vår oppmerksomhet er ekstrem, og et OL belastet med negativ mediedekning på en av «de nye sportskanalene» har ikke enkle kår.  

Mens vi får melding om at det er smitte på et av flyene med norske utøvere på vei til Kina, så åpnes kontorlokalene opp og sosialt utrente hjemmekontorister vil sakte, men sikkert liste seg ut i åpent landskap. OL er kanskje akkurat hva vi trenger for å bryte isen og skape litt stemning. Jeg ser ikke for meg nasjonen i en samstemt OL floke, men jeg drømmer om å kunne miste hemningene i en nervepirrende sluttspurt, og dele noen store idrettsøyeblikk med kolleger i samme rom som meg selv. Jeg ser for meg vafler, kaffe, en pose med tvist rundt det leirbålet god TV-kan være. 

Alternativet er å la OL seile sin egen sjø. Det er det mange som vil gjøre, og selv rikskringkasteren ville slitt med oppslutningen med den stemningen dette OL er preget av. At TV-seingen stuper før OL gjør ikke oppgaven mindre. Det hadde vært stas om OL 2022 ble et leirbål med felles opplevelser og historier som samler oss som nasjon, men den tiden tør jeg påstå er over for godt. Og selv om vi klarer oss fint uten å se på OL, så mister vi noe som nasjon når din mediehverdag er ulik min. Derfor slår jeg et slag for at de av oss som er gamle nok til å huske episke OL øyeblikk og som sutter nostalgisk på minnene om en svunnen mediehverdag, tar oss i nakkeskinnet og oppretter profil på Discovery+. Det er jo en slags dugnad i det også. Heia Norge!