Det eldste trikset i PR-håndboka er å kontrollere narrativet. Hvordan få fokus vekk fra ubehagelige sannheter og avsløringer? Snakk om noe annet! Som en amatør-tryllekunstner som forsøker å avlede publikums oppmerksomhet, har Mark Zuckerberg prøvd seg på et forsvinningsnummer den siste tiden. Avsløringer, lekkasjer og skandaler har blitt forsøkt feid under teppet med et PR-stunt med navnebyttet til Meta.

Problemet til Facebook er at det ikke fungerer. Det er ett fett hva du kaller dritten, lukta henger fortsatt igjen.

Men det er noe magi her allikevel. For til tross for den tilsynelatende uendelige rekken med elendighet forårsaket av eller på Facebook, sitter fortsatt norske annonsører parate med lommeboka.

Er norske annonsører naive, skamløse, eller bryr de seg rett og slett ikke? 

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne eller hva som er verst. Facebook har blitt et instrument for elendighet som inkluderer koblinger til alt fra russiske hackere, fake news, feilinformasjon, Cambridge Analytica skandalen, valgfusket som ga oss Trump og Brexit til opptøyer, mentale helseproblemer blant tenåringer, monopolistisk adferd, feilaktig rapportering, polarisering og folkemord for å nevne noe.  Om du ikke har fått det med deg kan du lese mer her.

Varsleren Frances Haugens avsløringer fra innsiden av Facebook bekrefter det selskapet har benektet gang på gang: Ledelsen har vært smertelig klar over problemene plattformen har forårsaket - og så ignorert det – fordi det potensielt ville rammet annonsesalget.

Så dermed er det kanskje flere som bør stille seg noen ubehagelige spørsmål. Hvorfor fortsetter vi å gi dem penger?

Det er jo nettopp denne pengestrømmen som motiverer selskapet til å fortsette med sin virksomhet og avvise tiltak som begrenser skadeomfanget?

Dersom et produkt er beviselig skadelig og inneholder sterkt vanedannende stoffer er det vanlig med regulering, aldersbegrensninger, forbud eller advarsler. Det er heller ikke mange land i verden som ikke har statlig regulering av sin infrastruktur, være det seg vann-, vei-, strømnett eller massekommunikasjon.

Facebook har på rekordtid utviklet seg til å bli alt dette, tilsynelatende fritatt fra de «vanlige» reguleringsmekanismer og samtidig sponset av annonsørers markedsbudsjetter.

Dette må stoppe, og det haster.

Forbrukere kan ikke sitte med ansvaret til selvregulering av en plattform hvis tentakler sprer seg langt ut over domenet eller tjenesten Facebook.com.

Prøvd å skru av eller kutte ned på Facebooks inngripen i ditt liv? Prøv å si det til foreldregruppen i klassen, vennechatten på tur, netthandelen eller dataovervåkningen på mobiltelefonen din.

I sin årlige undersøkelse «Den store annonsørrapporten» melder flere norske annonsører om bekymring over Facebooks og Googles dominerende posisjon, men samtidig melder flertallet om økte budsjetter til de samme kanalene.

Duopolet representerer det ypperste innen kjøpsgrensesnitt og verktøy for annonsører. Med tusenvis av utviklere og en dekning i befolkningen norske medier bare kan drømme om, er det liten tvil om at det både er enkelt og effektivt å kjøpe visninger og trafikk hos gigantene.

Men er det nok?

Det finnes fullgode alternativer til både Facebook og Google som er litt mer arbeidskrevende og litt mindre intuitive, men er mye bedre for verdenssamfunnet. Hvorfor velger vi ikke dem?

Både Facebook og Google har tydelig vist at de ikke ønsker statlig innsyn, trenerer lovpålagte krav og straffetiltak og aktivt unndrar skatt når mulig. Hvordan skal vi kunne forvente selvransakelse og endring fra disse aktørene når vi sponser adferden deres med stadig mer penger?

Hver gang vi bruker penger sier vi noe om hva slags verden vi vil ha. Det man kjøper, støtter man. Norske annonsører sitter med eierskap og ansvar i det vi nå vet om Facebook.

I år ga vi Nobels fredspris til Maria Ressa og Dmitry Andreyevich Muratov for arbeidet de har gjort for å beskytte og kjempe for ytringsfrihet. De representerer den uavhengige journalistikken som fortsatt er avhengig av annonseinntekter.

Norske mediehus representerer trygge miljøer for merkevarer, følger rigide retningslinjer for virksomheten sin og er underlagt kontroll og ettersyn. De er kanskje ikke like enkle å kjøpe annonser hos som Facebook, men de blir stadig bedre.

I 2021 må du ha levd lenge under en stein for ikke å ha fått med deg at mediebransjen har tapt enorme inntekter til Facebook og Google.

Konsekvensene for personvernet, samfunnet, demokratiet, ungdommen og mediemangfoldet blir tilsidesatt for billige klikk og visninger. Som annonsører har vi et ansvar vi ikke lenger kan late som vi ikke er klar over. Det er en hårfin grense mellom selskap som med viten og vilje forurenser klimaet, begår skattekriminalitet og annonserer på Facebook.

Dette må stoppe, og det må stoppe nå.

Ved å si nei til annonsering på Facebook, viser du verden at du bryr deg om dine omgivelser, dine ansatte og dine kunder. Samtidig sender du et signal til den delen av Facebook som de faktisk bryr seg om at de må endre praksis.

Som markedsfører er jeg stolt av å kunne fortelle mine tenåringsdøtre at jeg boikotter Facebook. Det er en god følelse jeg anbefaler alle annonsører.