I en kommentar til Kampanje stiller Hans-Petter Nygård-Hansen spørsmål om det for Ikea er enkelt og billig å bytte ut Geelmuyden Kiese med et annet PR-byrå, mens det ikke er så mange alternativer til Facebook (og Instagram), slik at en boikott vil koste møbelgiganten dyrt.

Det siste har han kanskje rett i, men at det er en enkel og billig strategi for Ikea å avslutte et langt samarbeid med GK etter Geelmuydens uttalelser i mangfolddebatten, er jeg ikke enig i.

Som prosjektleder i Amedias innholdsbyrå Spray, skulle jeg naturligvis ønske at norske annonsører heller valgte å plassere annonsekronene hos norske redaktørstyrte medier, fremfor hos de globale sosiale medienettverkene. Men som en norsk kvinne med mørk hud, som har opplevd rasisme flere ganger enn jeg kan huske, mener jeg at debatten sporer av i det øyeblikket man begynner å henge ut de annonsørene som stiller kritiske spørsmål og krav til holdninger og verdier hos sine samarbeidspartnere.

Det er ingen tvil om at Facebook har en jobb å gjøre når det kommer til å stanse rasistiske og hatefulle innlegg. Det er heller ikke tvil om at #StopHateForProfit-bevegelsen er viktig. Men det ser ut til at det er et vesentlig poeng som fort glemmes når det debatteres i medie- og kommunikasjonsbransjens egne fora.

Skal vi komme dette til ende må gamle holdninger og mønster skiftes ut. Det skjer ikke over natten. Noen må starte, for at andre skal følge etter.

Rasistiske holdninger og hatefulle ytringer kommer ikke som følge av at vi har fått sosiale medier. Det eksisterte lenge før, og vil dessverre trolig fortsette å eksistere selv om annonsørene vender Facebook ryggen. Da blir det for enkelt å si at annonsører bør boikotte sosiale medier fordi det der eksisterer holdninger og ytringer av rasistisk karakter, og at de globale kjempene bak disse kanalene ikke gjør nok for å moderere.

Det alene eliminerer ikke det faktiske problemet - at rasismen eksisterer blant oss, også her i Norge. Skal vi komme dette til ende må gamle holdninger og mønster skiftes ut. Det skjer ikke over natten. Noen må starte, for at andre skal følge etter. Ett skritt frem er bedre enn å stå på stedet hvil. Og der må vi støtte de aktørene som velger å ta et standpunkt.

Samtidig kan langt mer bli gjort - av annonsører, byråer og mediehus. Vi som jobber i medie- og kommunikasjonsbransjen står i en unik posisjon der vi kan påvirke og bidra til at samtalene og økt bevissthet rundt disse temaene fortsetter i samfunnet - også etter at stormen rundt Hans Geelmuydens uttalelser har lagt seg.

Jeg stiller derfor spørsmålet - skal vi ikke heller heie på de annonsørene som har startet jobben med å iverksette tiltak? De annonsørene som ikke bare snakker om mangfold og verdier, men som også gjennom handling viser at de tar det på alvor. De annonsørene som velger å være kritiske til hvilke samarbeidspartnere de velger. Og de annonsørene som våger å delta i samfunnsdebatten.

Jeg håper at flere annonsører vil følge etter Ikea.