I løpet av den siste uka har Hans Geelmuyden med rette fått kritikk og sinnakronikker kastet etter seg. Ta den! Velfortjent. Makan til ugjennomtenkte kommentarer. Men en bra ting kommer ofte ut av slike ugjennomtenkte oppgulp. Man begynner å tenke litt selv.

Jeg kan mene, og mener, mye om debatten som har oppstått med utgangspunkt i fraværet av mangfold i reklame og kommunikasjonsbransjen. Som hvit mann 40+ er jeg sannsynligvis den minst mangfoldige personen i bransjen. Men til og med jeg ser at vi har et problem. Som kreatør skal jeg som regel lage kommunikasjon som treffer det brede lag av befolkningen. Man trenger ikke være rakettkirurg for å skjønne at det er vrient når man stort sett er omgitt av andre hvite menn 40+ eller personer som ligner på hvite menn 40+.

Det er lett å si at arbeidsplassen min, Kitchen, er problemet. Like lett er det å si at det er Try, SMFB, Anorak, Nord DDB og Los & co som er problemet. Eller Starcom eller Mediacom eller osv. osv.

Vi er alle problemet, og vi er alle (i hvert fall en del av) løsningen på det.

Men dessverre handler det ikke bare om å ha en arbeidsstokk som består av en riktigere prosentdel kvinner og menn, ulike kulturelle identiteter og ulike legninger. Det er jo egentlig ikke så veldig vrient å få til. Og det burde vi klare. Det handler også om det ansvaret vi har ovenfor oss selv og våre kunder med den makten vi har i det offentlige rom.

Black Lives Matter-bevegelsen har skapt og lagt til rette for et enormt og nødvendig oppgjør med samfunnet vårt de siste ukene. Det handler om å røske opp i en dyptgående strukturell undertrykkelse av mennesker. Da blir det så jæskli flaut og provoserende at en av Norges største dagligvarekjeder bruker anledningen til å score noen billige ordspillpoenger for å fortelle litt om fiskedisken. De burde skamme seg. Hvor umusikalsk er det egentlig lov å være?

Å drite så hjertelig i menneskers kamp for like rettigheter (for å fortelle at man selger hyse), er muligens et minst like stort problem for bransjen vår, som sammensetningen av mennesker på et kontor. I et reklamebyrå jobber det ikke så mange mennesker. Da er det ikke alltid like lett å få sammensetningen til å sitte. Men skal man ut og opptre i det offentlige rom som en butikk som er for alle, bør man søren meg ta seg en litt tid til å stemme pianoet først.

For ordens skyld skal det nevnes at byrået jeg jobber i, har Norgesgruppen og Meny som kunde. Dette er ikke et angrep på en av Menys konkurrenter med det som utgangspunkt, men en sinna påminnelse at vi har et minst like stort ansvar for å være inkluderende og respektfulle i produktet vårt som rundt lunsjbordet.

PS: Denne utendørsløsningen fikk jeg tilsendt av en kamerat som reagerte på timingen med å tapetsere hjemstedet hans med denne akkurat nå. Og det er timingen jeg også reagerer på. Hadde den vært hengt opp i fjor hadde jeg aldri, aldri lagt merke til den.