I dag blir mange i vår bransje kanskje permittert. Jeg vil gjerne dele en tankerekke i forkant. Blåøyd, kanskje. Eller fremoverlent. Tiden vil vise.

Forrige uke er var uvirkelig. Eller veldig virkelig, om du vil. Jeg begynte som en småforkjøla, men ihuga «ingenting skal hindre meg i å dra på jobb»-type. Jeg var innom «slapp, av, vær rasjonell, det er forskjell på forkjølelse-symptomer og korona-symptomer»-typen. Men til slutt våknet jeg opp og tok inn hvor ute både jeg og alt sammen var. Jeg tok barna ut av skolen før regjeringen gjorde det, og isolerte familien hjemme. Siden har jeg jobbet her på kjøkkenbenken.

Vel og bra. Så gjør min familie og jeg det eneste riktige, i solidaritetens navn, og en del andre navn. Sunn fornuft, for eksempel.

Men i løpet av den samme uken skjedde det noe med markedet jeg jobber i. (Min arbeidsplass er et mellomstort lydproduksjonsbyrå som jobber mot markedsføringsbransjen: reklamebyråer, mediebyråer, kommersielle kanaler, markedsavdelinger hos direktekunder etc. og med redaksjonelle flater mot NRK, P4, Bauer mfl.)

Det eneste jeg kan sammenligne med er et 2008 på speed. En finanskrise som hadde en utvikling på rundt et år, som nå skjer i løpet av en uke. Det lydbyrået jeg jobbet i da ble lagt ned som en direkte følge av finanskrisen. All time high i juni. All time low i august. Vi skjønte ingenting, og hadde intet å stille opp med.

Og nå skjer det igjen. På amfetamin. I første omgang: møter og innspillinger avlyses og settes på vent. Det hersker stor usikkerhet. Både hos oss og hos de jeg har snakket med der ute i byråer og hos kunder. Ting settes på vent. Man ser an. Arbeidsplassene har nok med seg selv, de må finne ut hvordan de skal håndtere situasjonen.

Bekymrede eiere sender ut permitteringsvarsler, det rasles med formelle sabler, slik at ting skjer i henhold til prosedyre. Med andre ord: Det er ikke lenge til en haug med mennesker står utenfor arbeidslivet, nå. Det blir kanskje ikke så dramatisk i første omgang. Vi har støtteordninger, man blir permittert, ikke sagt opp, regjeringen er på ballen, krisepakke er vedtatt. Vi kommer til å klare oss.

Men kan vi gjøre noe før det går så langt?

Kanskje det er nå vi skal være litt tøffe og ikke gi etter?

For en måneds tid tilbake hørte jeg en podkastepisode om hvordan brudd, feil og mangler har skapt nye måter å lage ting på, i musikken først og fremst, men også generelt. Det er sikkert mange som husker filmen De fem benspænd av Lars Von Trier. Hovedbudskapet i begge eksempler: Problemer, hindringer i en prosess, kan være grobunn for kreativitet. Ja... man kan til og med peke på at det geniale kommer som et resultat av brudd på rutine.

Og er det noe korona har vist oss denne helgen er det hvordan brudd på vane skaper nye måter innta verden på. Det flommer over av poster med tips og fortellinger fra karanteneland. Kulturinntak på nett vil vel for alltid ha etablert seg etter korona. Konserter, museer, bøker, teatre, verden gikk på nett i løpet av noen få dager, og ingenting vil noen gang bli det samme.

Men hva med arbeidsplassene våre?

Kan vi gjøre noe i det hele tatt? Jeg aner ikke. Regjeringen har i går kveld lagt frem en krisepakke som gjøre det lettere for bedriftseiere å permittere. Og jeg har forståelse for at det er det eneste man kan gjøre. Men en naiv og velment kommentar som denne kan i hvert fall ikke skade. Kanskje det er nå vi skal være litt tøffe og ikke gi etter? Etter alle koronas forholdsregler, selvfølgelig, ikke gi etter for kjedereaksjonen som startet i forrige uke. Ta det møte på Skype i stedet. Fullfør den kampanjen. Kjør på. Men selvfølgelig, om ikke kundene er der, om ikke det er noen som kjøper produktet, kan kommunikasjonsbransjen lage så mye kommunikasjon den orker. Det hjelper ikke. Eller? For det kommer en tid etter korona. Og i denne mellomtiden er folk flest ekstremt eksponert for flater som kan bære merkevarebyggende budskap. Er det ikke nå alle i hele næringskjeden burde så sine korn? Så kan man høste rikt på andre siden av korona.

Tilbake til 2008. Fritt etter hukommelsen mener jeg å huske at landet gikk (litt) på dunken, det var resesjon. Og hva gjorde regjeringen? De satte i gang gigantiske infrastruktur-prosjekter. Kostnader som uansett måtte tas, oppdrag som var kjærkomne for store arbeidsgrupper, ble satt i gang. Kostnaden ble en gode. I mer lokale eksempler: Når man må være hjemme med et sykt barn som sover hele dagen, da benytter man kanskje tiden til å vaske det badet man har utsatt så lenge, eller skru i de lyspærene du veit. Dere skjønner sikkert hvor jeg er på vei:

Nå er det ikke tiden for å feige ut, permittere alle ansatte og håpe at alt ordner seg. Nei. Nå er det på tide å ta allmøte på Skype og få opp på bordet alle de oppgavene bedriften egentlig burde gjøre, men aldri får tid til. Nå har tiden kommet. Dette er sjansen til å få ting gjort. Alt fra interne arbeidsrutiner til å freshe opp logoen eller bytte møbler i inngangspartiet for den saks skyld.

Kjøp tjenester. Selg tjenester. Bruke freelancere. Hold på de ansatte. Legg strategier. Ha pitcher. Utvikle designprofiler. Se på mapper. Oppdater bedriften på kunnskap. Bruk tiden godt. Vi kan jobbe alene sammen, og sammen alene. La oss skape en dugnad i vår kreative bransje, som av alle bransjer burde kunne finne noen måter å bruke dette positivt på, og kanskje det vil slå inn i andre bransjer også. Never, never, never give up!