I 2018 tapte nordmenn over ti milliarder kroner på gambling. Selv om det kun er et fåtall selskap som har lov til å drive markedsføring av pengespill i Norge, velger flere av spillselskapene å ignorere lovverket eller gå inn «bakdøra» via en utenlandsk aktør og inn på tv-skjermen din. Ifølge Lotteri- og stiftelsestilsynet er det reklame og push-meldinger via SMS og e-post som er verstingen.

Som forskere som jobber for å hjelpe mennesker til en bedre privatøkonomi, synes vi det er skremmende å se på utviklingen av spillbransjen, og hvordan den bidrar til å gjøre livene og økonomien til folk vanskeligere.

For å forstå koblingen mellom spillvaner og privatøkonomi, har vi gjort en undersøkelse der 1.000 norske 20- til 40-åringer deltok. Av de som regelmessig spiller på nett, fant vi ut at hele 71 prosent i tillegg til å drive med gambling, har forbrukslån. Dette viser at en stor gruppe mennesker spiller for penger de ikke har.

Hovedårsaken til at mange blir så opphengt i et pengespill at de ikke klarer å stoppe, er at spillene så enkelt klarer å tilfredsstille hjernens belønningssystem. Da mister man fort oversikten over hva gamblingen gjør med både privatøkonomien sin - og i det lange løp - den mentale helsen. Mange forstår ikke hvor mentalt skadelig det kan være å slite med dårlig økonomi.

Når vi gikk inn og testet pengespillene på noen av de største nettstedene, ble det fort klart for oss hvordan de får mennesker fanget:

Vi blir overøst med såkalte belønninger og motiverende stimuli i form av blinkende lys og lyd. Når hjernen vår opplever disse belønningene (en positiv lyd, en gevinst eller lignende) skiller vi ut store mengder dopamin. Dopamin spiller en viktig rolle i å forsterke læringsprosessen av hva det var som ga oss belønningen i første omgang. Dermed lærer hjernen seg at dette er bra og vil ha mer av det gode.

Reglene blir fort kompliserte. I et av spillene vi testet er det ti forskjellige mønster som gir gevinst, og om de i tillegg kombineres med et spesielt symbol kan den originale potten multipliseres. Slik fortsetter det, og denne kompleksiteten gjør at arbeidsminnet vårt fort blir overbelastet, og vi sliter med å henge med på hva det er som egentlig skjer. Uten helt å forstå reglene blir vi helt enkelt nødt til å stole på at spillet sier ifra om vi vinner noe.

Ofte er vi nære å vinne, og iblant vinner vi en mindre sum. Denne funksjonen ved å gi små belønninger og la oss «vente» på den store jackpoten, bruker spillet taktisk for å trigge oss til å spille mer.

Vi finner en knapp for automatisk spill, og trykker vi på den kan vi spille flere runder på rad uten at vi selv behøver å gjøre noe som helst. Dette er et spilltilbud som hverken krever anstrengelse eller ettertanke, noe de late hjernene våre elsker.

Spillselskapene gjør et halvhjertet forsøk på å rettferdiggjøre det hele. Vi finner det i grå nedtonet tekst, av og til helt øverst og andre ganger helt på bunn av nettsiden: «Gambling can be addictive. Play responsibly».  

Det holder ikke. Ikke når vi som forsker på hjernen kan sitte her og så lett peke på hva det er de prøver på.

Spillene er så åpenbart designet for å være avhengighetsskapende at det kan virke som om bransjen har gått vitenskapelig til verks.

Det er på tide at spillselskapene tar mye mer ansvar, både når det kommer til markedsføringen sin og oppbygging av spillene de tilbyr. At gambling kan være avhengighetsskapende har de helt rett i, men å legge ansvaret over på enkeltmennesket, samtidig som de selv utvikler pengespill som er optimalisert for å gjøre folk avhengig, er både kynisk og uansvarlig.

Stina Söderqvist, doktorgrad i kognitiv nevrovitenskap og forsker i Dreams og Elin Helander, kognisjonsviter, gründer av forskningsnettverket Moneymind og forskningssjef i Dreams