Jeg begynte å reflektere over dette da jeg var ute og gikk i byen. Fine grønne parkområder er laget med brostein og asfalt rundt der folk er tiltenkt å skulle gå. Arkitektens tanke er god, men fungerer ikke like godt i praksis. Ingen gidder å gå omveien når de kan ta snarveien over plenen. Bare se deg rundt i byparkene: Menneskelagde, brune stier spiser seg tvers gjennom gresset.

Det minner oss om følgende: Hvis det finnes en åpenbart enklere og raskere vei dit vi ønsker oss, vil mennesket ta den. Dette kan vi også overføre til digitale flater og kommunikasjon. Hvor mange ganger har du ikke opplevd uendelige klikk for å registrere en ny bruker, en kjøpsprosess like lang som Trondheim–Oslo eller uengasjerende reklame som ikke trigger? Som selger og kommunikatør betyr det et tapt salg eller et budskap som ikke når fram.

En omvei trenger ikke alltid å være negativ. Den kan faktisk være det som funker. Men skal du friste noen til å ta den lange veien, må du fylle den med meningsfylt innhold. Da kan omveien få verdi i seg selv. Den Gyldne Omvei i Inderøy legger ikke skjul på hva den er. Kulturaktørene og gårdsutsalgene ligger utenfor allfarvei, men avstikkeren fra E6 er så innholdsrik at den oppleves som verdifull å ta. Da glemmer folk at de er en på en omvei.

Kan en omvei være både god og dårlig? Absolutt. Vi ble ikke enig på jobb om det er positivt eller negativt at du må skrolle helt ned i skattemeldingen for å se om du får penger tilbake på skatten. Det er jo en omvei. Men en spennende sådan.

Enten du lager kampanjer, film eller statuser på Facebook kan det være greit å huske på at vi mennesker er enkle dyr. Ikke lag meningsløse omveier i måten du kommuniserer på, da tar folk snarveien over til konkurrenten.