Norsk rett slo nylig fast at det er helt greit å kjøpe andres merkenavn i Google. Men er det virkelig det?  Saken dreier seg om at Ikano Bank, Komplett Bank og Monobank har saksøkt Bank Norwegian for å kjøpe deres merkenavn i Google. De hevder en annen aktør snylter på deres merkevarer når de viser annonser for seg selv, når noen søker på en konkurrent. Gjør du et Google søk på «Ikano» risikerer du altså at det er Bank Norwegian som dukker opp på toppen av søkeresultatet med sin annonse.

Asker og Bærum Tingrett mener det er til fordel for forbruker at andre aktører også dukker opp i Google, når du søker etter en bestemt merkevare. Det vil fremme konkurransen og mangfoldet. Dommen gir imidlertid uttrykk for at praksisen de nå legger til rette for vil kunne medføre at søkeresultatet gir et usikkert førsteinntrykk, men følger opp med at «retten vil generelt bemerke at bruk av internett som informasjonskanal krever oppmerksomme forbrukere.»

Det er her det begynner å skurre. For finnes det forbrukere i 2019 som ikke bruker internett som informasjonskanal? Retten konkluderer altså med at alle forbrukere er oppmerksomme.

Hvis det var tilfelle, hadde vi neppe hatt et problem med falske nyheter og manglende kildekritikk, som kanskje er den største utfordringen demokratiet står ovenfor.

På alle andre områder i samfunnet blir norske forbrukere beskyttet på alle mulige måter (Gud forby om det ikke oppgis på pakningen at et grillkrydder inneholder salt.), men bruker du Google, verdens største og mest vanlige informasjonskilde, må du altså ha et reflektert forhold til det som presenteres. 

Det står videre i dommen:

«Retten tar som utgangspunkt at det er alminnelig kjent at internettsøk via ulike søkemotorer inneholder en blanding av naturlige og betalte treff.» 

Faren min på 69 år bruker Google, og er absolutt det jeg vil kalle en årvåken forbruker. Få har bedre oversikt over hvilke bensinstasjoner som til enhver tid har lavest pris på drivstoff eller hvor mye det er mulig å spare med medlemskort hos Coop. Men tro meg; han har ikke et bevisst forhold til at treffene på toppen i Google er annonser. Og søker han etter restauranten Maaemo vil han neppe føle seg bedre ivaretatt som forbruker hvis han blir presentert for annonser fra McDonald´s.

Så hvor går grensen? Eller finnes det ingen grenser? Er det greit om Verisure, eller et annet vaktselskap, kjøper søkeordet «politiet»? Eller om Volvat kjøper «Ahus»? Hvis du ringer 1881 og spør om telefonnummeret til IKEA, er da greit at operatøren spør om du heller ønsker å bli satt over til Bohus? Kan vi faktisk komme dit hen at du i bilen legger inn Sandvika storsenter i GPS’en, men damen med metallstemmen foreslår at du heller tar turen til Oslo City?

Rettsvedtaket er stikk i strid med det Næringslivets konkurranseutvalg mener, som ved flere anledninger har konkludert med at det ikke er greit å kjøpe andres merkenavn i Google. Store deler av bransjen rister på hodet over rettsvedtaket, og vi som jobber med merkevarebygging vet ikke om vi skal le eller gråte.

En ting er sikkert. I denne rettsaken er det bare en vinner, og det er Google. Nå vil nemlig de fleste se seg nødt til å kjøpe både egne og andres merkenavn for å følge norsk rettspraksis og oppnå rettferdig konkurranse. Mer penger ut av vinduet for bedriftene, og mer reklamestøy for forbrukerne.

La oss håpe de tre saksøkerne anker. Denne saken er nemlig viktigere enn det kan virke som.  

PS! En litt artig detalj fra dommen: gjennom hele rettsdokumentet omtales «organisk søk» (altså det som ikke er annonser i Google) feilaktig som «generisk søk», som faktisk er noe helt annet. Retten var kanskje ikke oppmerksomme nok