Temperaturen er lav utendørs. Men i rommet der norsk spillpolitikk diskuteres går det så kvikksølvet bobler. Den norske enerettsmodellen, der Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har monopol på å tilby pengespill i Norge, blir i så sterk grad utfordret av utenlandske onlineselskaper at dagens ordning av rent praktiske årsaker står for fall.

Det politiske alvoret i situasjonen ble kraftig understreket torsdag denne uken. For første gang i historien inviterte kulturdepartementet og blodfersk statsråd Linda Hofstad Helleland alle som måtte mene noe vettugt om spill og spillpolitikk i Norge til innspillseminar. Seminaret, sammen med høringsuttalelser som ble samlet inn før jul, skal i løpet av 2016 munne ut i en Stortingsmelding om spillpolitikk. Og etter hvert kanskje en ny lovgivning.

Det altoverskyggende punktet: Skal Norge tillate et lisenssystem der utenlandske selskaper får operere på lik linje med Norsk Tipping og Norsk Rikstoto.

Jeg har de siste årene kommet tett på spillbransjen gjennom ulike kommunikasjonsoppdrag for aktører som befinner seg på hver sin side av bordet.

En forsøksvis nøytral observasjon er at alle virkelighetsoppfatningene om spill i Norge kun trumfes av antall agendaer og graden av føleri rundt det som i realiteten er en ren teknisk utfordring:

Teknologi og tilgjengelighet vs. utdatert lovverk.

I 2016 kan alle som har tilgang til en mobiltelefon, nettbrett eller PC i praksis spille online hos hvilket selskap som helst. Så godt som hvor som helst i verden. The Brave New World of Internet - godt hjulpet av en EU-lovgiving som står i stil - gjør at utenlandske selskaper kan operere nesten fritt selv i et monopolsystem som det norske. Slik loven er utformet i dag, ser hverken norske myndigheter, idrettslag eller frivillige organisasjoner noe til milliardene som omsettes i selskaper som Unibet, Betsson og ComeOn!.

Rundt statsrådens bord denne uken befant det seg en umake gjeng av direktører, generalsekretærer, talsmenn og lobbyister. Felles for mange av dem er ønsket om å gjøre spilldebatten til et verdispørsmål.

I praksis: Norsk idrett, kultur og frivillighet er finansiert av penger fra spillbransjen. Kroner fra Norsk Tipping er moralsk akseptabelt. Penger fra tilsvarende utenlandske selskaper er ikke det.

Ingen ønsker å gjøre dette til en verdidebatt mer enn den ferske lederen i Norges Idrettsforbund Tom Tvedt. Den tidligere AP-politikeren og ordføreren i Randaberg har tungtveiende argumenter for å omfavne spillmonopolet. Idretten mottok omlag 2,2 milliarder kroner i støtte fra Norsk Tipping i 2015, og Tvedt har varslet at vernet av enerettsmodellen vil bli hans viktigste kampsak som NIF-president. Hans opptreden ved statsrådens bord denne uken viste en mann med mye engasjement, men også en kar som foreløpig ikke har funnet formen i sin nye rolle. Tvedt baserte mye av sine retorikk på faktamateriale som beviselig er ukorrekt og var såpass panegyrisk i sin tilbedelse av Norsk Tipping, at hele opptreden fikk et komisk skjær. Det var generelt vanskelig å fatte om Tvedt snakket som NIF-president, AP-politiker/lokal ordfører eller som en ansatt i Norsk Tipping. Såpass forvirrende var det, at jeg mistenker Tvedt for fortsatt å være på endeløs leting etter riktig hatt i statsrådens garderobe.

Her har kommunikasjonsavdelingen i NIF åpenbart en jobb å gjøre.

Det største paradokset i debatten om ny spillpolitikk i Norge, er likevel at dramaet som spilles opp av Tom Tvedt & co på den ene siden, og spillbransjen på den andre, ikke reflekterer virkeligheten. Partene har i lengre tid gjort et godt forsøk på å slå hverandre til blods med forskjellige rapporter og skrekkscenarier, men sammenfatter man all fakta som er presentert, er det vanskelig å se at rammebetingelse for lag og foreninger vil forandre seg radikalt om man velger dagens haltende enerettsmodell eller åpner for lisensordning. Det samme gjelder vern av spilleavhengige. Et punkt alle involverte er skjønt enige om at må ivaretas.

Som verdidebatt, blir spillpolitikken først interessant hvis man tør å stille seriøse spørsmål rundt tippemiddelordningen. Hvorvidt det er forsvarlig å la spillpenger - uansett hvor de kommer fra - finansiere norsk idrett, kultur og frivillighet.

Inntil det skjer, vil ordskiftet aldri bli mer enn kvalifisert synsing og føleri med økonomisk agenda i bunn.