Ingvild Moen gikk i går hardt ut mot sportsbransjens oppførsel på Instagram i sin kommentar. Jeg mener det er å skyte med løskrutt.

Hvem er digitalrådgiveren til å rette fingeren mot sportsbransjens strategi på Instagram når den åpenbart fungerer bra? Jeg har ennå til gode å høre noen si: «jeg ser det fungerer, så det vil jeg ha mindre av».

Sportsbransjen, som faller under retailbransjen, er kjent for å bruke massekommunikasjon. Kjedene har store volum av produkter med lav profittmargin, og de er avhengig av å ha en stor rekkevidde hvis de skal ha en mulighet til å konkurrere på pris i markedet. Hvis konkurranser på et gratis, sosialt medium hjelper bedriften med dette, så er jo dette bare positivt for bedriften. Det er ingen økonomisk risiko annet enn verdien av premien de må gi ut.

Aktørene i sportsbransjen har sett at konkurranser øker deres rekkevidde basert på en interesse blant sine følgere, og dette fortsetter de med helt til folk slutter å re-poste bilder og slenge rundt med hashtags. Kommentaren til Moen virker motivert ut fra et forbrukerperspektiv, og et lite fornøyd et sådan. Det er lov å være lei bilder av pakker med skismøring, men ikke skyld på kjedene for noe brukerne kan sette en stopper for på et blunk.

Det er lov å være lei bilder av pakker med skismøring, men ikke skyld på kjedene for noe brukerne kan sette en stopper for på et blunk.

Så har vi Hilde. Hun ser at snøen daler utenfor vinduet. Hun kjøpte seg nye ski i sommerferien, for da var de på tilbud. Dette fikk hun med seg i en masseprodusert DM utstedt fra sportskjeden, selvfølgelig.

Alt hun trenger nå er nytt sett med ull-undertøy som tåler det kjølige skiværet. Hun ser en konkurransepost fra en sportskjede på Instagram der de gir bort akkurat dette. Hilde tenker at dette er midt i blinken. Hun ønsker dette settet med undertøy, og hun vil heller ikke betale. Hun tar steget og re-poster bildet. Kari, venninna til Hilde, ser hva som foregår på Instagram. Hun tar opp telefonen og ringer til Hilde.

«Hvis du ikke slutter med disse konkurransene på Instagram, så avfølger jeg deg!»

Hilde står ved en korsvei. Vil hun vinne et sett med ull-undertøy, eller vil hun fortsette å holde på sine følgere? Kari har sagt sin mening. Hun liker Hilde, men orker ikke disse re-postene på Instagram. Ett år senere har Hilde to sett med undertøy, ett par hansker og null følgere.

Ja, dette er en fiktiv historie, og mest sannsynlig er Hilde og Kari fortsatt venner. Til tross for at Hilde ble avfulgt. Dette er sosial regulering blant mennesker på sitt beste. Det har heller ikke noe med bedriftene å gjøre, til syvende og sist. Terskelen for å avfølge er det ikke G-Sport som legger.

Moen sier også at disse konkurransene oppleves som spam, og det har hun nok rett i. Selv er jeg fornøyd med å følge snaue 190 stykker på Instagram, og jeg opplever aldri spam. Det har nok veldig mye med hvem jeg følger å gjøre, ja.

Det sies også i kommentaren at dette kommer til å ødelegge Instagram for brukerne. Der hvor det alltid kommer irrelevant innhold vil folk til slutt finne nye kanaler. La oss ta Twitter som et eksempel. Når det er 450 mennesker på en konferanse, og veldig mange av dem er ivrige tvitrere, så vil det være en god flyt av meldinger fra den salen.

Hvis jeg følger 40 av disse personene på Twitter, så vil jeg få med meg hver enkelt melding de legger ut. Det morsomme er at etter de selv har lagt ut en melding, så begynner de å retweete de andre deltakernes meldinger. Alt er jo det samme. De sitter jo i samme sal og hører på samme foredragsholder.

Hvem skal jeg kjefte på for at Twitter tilsynelatende har blitt ødelagt for meg?

Men igjen, så kan jeg jo avfølge folk, da.

Martin Westbye (@martinwestbye) er tekstforfatter og student på NKH.