Jeg har en særlig uavhengig stilling. Som eier og daglig leder av mitt eget byrå har jeg full frihet til å styre dagen, disponere tiden min, og ta ut verdien jeg er med på å skape. Det er sånn det skal være når du har det overordnede ansvaret, tar risikoen og er en del av veksten.

Men det er ikke virkeligheten for mange andre i bransjen. Altfor mange har «særlig uavhengig stilling» i arbeidskontrakten sin, men mangler både fleksibiliteten, innflytelsen og kompensasjonen som faktisk skal følge med. Det blir alt for ofte brukt som en teknikalitet for å unngå å betale for overtid eller dele overskudd, men sånn bør det ikke være.

Det ideelle er jo selvfølgelig at folk faktisk får full fleksibilitet. At man kan tilrettelegge for mer frihet i arbeidsdagen. Og i vår bransje, burde det som oftest være mulig. Men vi må også være ærlige om at det ikke alltid lar seg gjøre, og noen ganger er det kunder, deadlines, produksjoner og møter som styrer rytmen. Det er greit, så lenge det kompenseres. Ikke med halvhjerta unnskyldninger, men med tid, tillit og lønn.

Men det handler ikke bare om lønna. Vi har valgt å gjøre det annerledes. Vi har budsjettert for at folk skal få betalt ordentlig, ha fleksibilitet i hverdagen og muligheten til å ta fri når de trenger det. Vi prøver å prise prosjektene våre riktig. Hvis vi ikke har rom til å ta vare på våre ansatte, har vi heller ikke en modell som fungerer på sikt.

Du trenger ikke stå opp klokka sju for å være verdifull.

Har du hatt en dårlig natt søvn? Sov ut. Kom når du har energi. Det er bedre med en halv dag med kvalitet enn å presse gjennom åtte timer bare for «å være til stede.»

Jeg synes ikke det skal være noe skam i å møte opp etter klokka ni. Vi er alle forskjellige. Noen er mest skjerpet om morgenen, andre er kreative på ettermiddagen. Er det ikke sånn – hvis du ikke har den friheten – da har du heller ikke en særlig uavhengig stilling.

I media- og reklamebransjen, der mye er prosjektbasert og digitalt, er det fullt mulig å gi folk fleksibilitet. Og hvis det ikke går da må det kompenseres. Overtid, tillegg, fri. Det er her problemet ligger. Mange gir frihet når alt flyter – men glemmer å kompensere når friheten ryker. 

Våre ansatte har en ganske uavhengig stilling. De har fleksibilitet, og fleksibiliteten er reell. Men når den ikke er der, blir de kompensert.

Vi fører timer. Ikke fordi vi ikke stoler på folk, men fordi vi vil vite hvordan de faktisk har det. Hvis noen har jobbet for mye, prøver vi å justere det i inneværende måned. Hvis vi ikke får det til, betaler vi ut ekstra lønn.

Og når det går bra med selskapet, mener jeg at man må dele av kaka. Derfor har vi laget Voders AS, et eget selskap som eies av ansatte. Ansatte får faktiske aksjer, ikke bare aksjer til lån som mange gir. De eier en bit av veksten, og den beholder de – også om de en dag går videre. Det handler om respekt for innsats og eierskap til verdien de har vært med på å skape.

Vi er en tjenestebasert bedrift. Det vi leverer, er folk. Kompetanse, idéer, strategi og utførelse. Så hvorfor skal vi ikke investere i dem? Hvorfor skal vi ikke sørge for at de får det de trenger for å gjøre en god jobb – og for å holde ut over tid?

Vi er ikke perfekte. Vi prøver fortsatt å finne ut av ting. Men én ting er sikkert: Vi bygger ikke vekst på slitne folk.

Jeg har en særlig uavhengig stilling.

Du har kanskje ikke det.

Og da skal du heller ikke behandles som om du har det.