Under covid har vi erfart at medielandskapet har vært fylt av utallige artikler om mental helse. Om hjemmekontoret, som riktignok har medført større frihet for mange, men som har gjort det vanskelig å følge opp de ansatte i tilstrekkelig grad. Noen ansatte har hatt sin storhetstid på hjemmekontoret og aldri vært så effektive som under covid, mens andre har gått rett i kjelleren.

Hvis vi for et øyeblikk legger covid til side. Hva om vi under denne tiden har oppdaget noe som egentlig er et symptom på et mer dyptliggende og alvorlig problem i samfunnet og i arbeidsmarkedet i dag?

I boken «Pseudoarbeid – Hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting», skrevet av Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen, presenteres mange svar på hvor det gikk galt.

Boken skisserer innledningsvis at det opp gjennom 1800- og 1900- tallet var en klar oppfatning om at arbeidstiden bare ville gå en vei – nedover. 

I 1960-årene utga det amerikanske senatet en rapport som forutsa at en arbeidsuke på 14 timer ville være realistisk allerede i år 2000. I 1915 vedtok Stortinget å sette ned arbeidstiden fra 60 til 54 timer – og den har hatt en nedadgående kurve til den landet på 37,5 timer i 1987. Det er 34 år siden. Kurven er med andre ord brutt.

Så hvorfor jobber vi fortsatt så mye? En ting er sikkert, vi er travle med noe – og vi er travle hele tiden. Når stilte du sist en av dine nærmeste kollegaer følgende spørsmål: «Hvordan har du det»?... og fikk til svar: «Jo, veldig bra – har lite å gjøre og rolige dager egentlig». Kanskje ville det være et 100 prosent ærlig svare hos enkelte, men har vi samvittighet til å ha rolige dager, selv når arbeidsoppgavene er utført?

I artikkelen på Kampanje,«Byråledere om slitne kommunikasjonsfolk: -Mange opplever at det har blitt vanskeligere å si nei», henvises det til at løsningen kan være enkel. Etter det jeg forstår fra artikkelen henvises det til å ta en samtale med nærmeste leder om at arbeidsdagen oppleves som krevende. 

Men det er fortsatt noen strukturer og rammer for arbeidet som fortsatt krever den ansattes oppmerksomhet, og kanskje også lojalitet..?

I følge Gallups «State of The Global Workplace», føler 49 prosent av alle ansatte på en grad av utbrenthet! Kun 15 prosent av alle ansatte har et ektefølt engasjement for jobben de gjør. Er det da samfunnet, arbeidsgiver eller hver og en av oss som skaper dette problemet – eller som både er og har løsningen på problemet?

Fra boken «Pseudoarbeid-…»:

-«Har du det travelt med noe som er viktig for kunden, innbyggeren, organisasjonen, landet eller verden? Det kan hende at man har blitt så vant til arbeidet.... Det demrer kanskje at dette kan være lite meningsfylt, men travelhet kan raskt fortrenge meningsløsheten.. og denne typen arbeid kan beskytte individet mot å se virkeligheten i øynene, og dermed reprodusere seg selv».

En ting er sikkert, i samfunnet i dag har vi et enormt fokus på hvor viktig det er å ha penger, en bedre bil, vi pusser opp for å ha en bedre fasade utad – og det presser oss til å jobbe hardere og hardere til å prøve å få alle disse tingene for å oppnå et ytre velvære, men samtidig mister vi vårt indre velvære. I de fleste tilfeller kjenner vi på en forpliktelse til å akseptere de jobbene vi har, ikke ved kall, men av ren nødvendighet. 

Det ligger med andre ord like mye et ansvar hos den ansatte som hos arbeidsgiver. 

Den ansatte må ha et klart bilde av hva som gir mening i arbeidssituasjonen, god innsikt i egne styrker og lidenskaper - og ikke minst et tankesett og ryddige rutiner for å skape en god balanse mellom jobb og fritid. I en travel hverdag er det imidlertid for de fleste av oss ikke like enkelt å stake ut en plan og et riktig tankesett på egen hånd. Men i motsatt fall vil en mangel på selvinnsikt, og la oss kalle det en autentisk visjon, gjøre at den ansatte blir en brikke arbeidsgiver flytter rundt på. Om vi ikke selv har en plan for veien videre, vil garantert andre ha det. Og lampen for utbrenthet kan begynne å blusse svakt der fremme.

Arbeidsgivere må derfor i større grad fremover evne å se innover i organisasjonen for å forstå verdien den gir til sine ansatte – før den går utover til markedet den er målrettet mot. Det gjelder for aktører i reklamebransjen – like mye som for alle andre bransjer, i en tid da alt skjer i et forrykende tempo. Det handler om kultur, det handler om å bli sett, det handler om respekt – og det handler om åpenhet. Det handler om anerkjennelse – og om å kunne være autentisk – om å kunne få utviklet sitt ektefølte potensiale i arbeidet. I motsatt fall vil den ansatte risikere å oppleve uro og rastløshet, søke seg over til en annen arbeidsgiver – og i verste fall jobbe med det samme, som han/hun kanskje har lært og bli god på, men som hverken gir mer mening eller balanse i tilværelsen.

Det er nå vi må definere hvilket arbeidsmarked og samfunn vi virkelig ønsker oss i tiden fremover. Så lenge kriteriet for suksess kun er vekst og marginer, og fokuset på et ytre velvære trumfer indre velvære – vil

statistikken over antallet som føler på utbrenthet bare øke. Ikke minst vil det påføre organisasjoner og samfunnet enorme kostnader.

For å si det på godt engelsk:

«The age of profits as a purpose is gone. Is your business providing what the world needs»?