Jeg har elleve sjefer. Elleve hele, kreative mennesker som det er min jobb å hjelpe med å ha en best mulig arbeidshverdag. Det er et gigantisk privilegium, og samtidig - takket være en viss pandemi - blant livets største utfordringer.

Jeg er en utpreget ekstrovert. Jeg elsker å være blant folk, smalltalk gir meg energi - og det finnes ikke noe bedre enn felles lunsj med alle 12 kollegaer skvist rundt et bord som egentlig bare hadde plass til åtte. Jeg leder og jobber med hele meg, og sosiale antenner er blant mine viktigste ressurser i det daglige.

Da pandemien kom, og vi ble sendt sporenstreks på hjemmekontor, tok det litt tid før jeg forstod hvilke implikasjoner dette hadde for meg som leder og forvalter av en virksomhetskultur som var ung og derfor litt ekstra skjør. Digitalt samvær betyr i praksis at antennene dine klippes. Alt det man før kunne være - på stemning, kroppsspråk, blanke øyne eller manglende matlyst hos en kollega - er man plutselig prisgitt at noen velger å fortelle deg med ord gjennom en skjerm. (Som en del av Schibsted-konsernet har Manus tatt store smittevernhensyn, og vi har stort sett vært 100 prosent på hjemmekontor siden mars).

Så hva gjør man da? Når det som gjør deg god, plutselig forsvinner fra verktøykassa? Heldigvis er man ikke bare én egenskap, og jeg tror kollegene mine i Manus har opplevd at pandemien har gitt dem en leder som tar litt nye valg. Som prioriterer litt annerledes, og som er langt fra perfekt eller har alle svar. Men, som prøver seg frem for å se hva som faktisk virker i denne rare, avstandspregede tilværelsen.

Prøvingen har heldigvis resultert i litt læring. Så her kommer mine seks uhøytidelige (men likevel passe kloke) tips til ledere og alle andre som gleder seg veldig til denne pandemien er over:

Alle trenger mer skryt når de sitter alene
Når man sitter sammen fysisk, gir man hverandre løpende feedback og bekreftelse gjennom kommentarer, smil, nikk og high-fives. Derfor må vi fylle på med positivitet gjennom større mengder tydelig og konkret ros, både for små og store prestasjoner.

Dra på besøk
Jeg er så heldig at de fleste i Manus bor i Oslo-området. Hunden min og jeg har mange ganger det siste året kjørt byen rundt for å besøke eller gå tur med kollegene mine. Disse samtalene har vært utrolig verdifulle når det kommer til å se at alle har det bra, og ikke minst få snakket om eventuelle utfordringer uten to skjermer i mellom. Det er også en tydelig beskjed til kollegene mine om at de er viktige for meg. Faktisk så viktige at jeg legger alt til side, setter meg i bilen og kjører hjem til dem - bare for å få hatt en ordentlig samtale.

Omfavn åpenheten
Småbarnslivet byr på mange utfordringer, og det siste året har gjengen min i Manus blitt bedre kjent med meg - men også med familien min. De har tålt treåringer i byråmøter, og hundesnuter på skjermen. De har blitt invitert inn i frustrasjon, men også spontane, rare og morsomme øyeblikk. Og jeg har fått gleden av det samme - motsatt vei. Jeg har lært at åpenhet handler om mer enn å skape rom for dialog, eller å være åpen om resultater og fremdrift. Åpenhet handler om å være til stede med hele seg - og det har hjemmekontor og stengte barnehager gitt oss god anledning til.

Tør å stille de direkte spørsmålene
Er du i tvil om noen har det bra? Lurer du på om noen sover for lite, ligger langt bakpå med en oppgave - eller kanskje har store problemer med å konsentrere seg på hjemmekontoret? Spør rett ut, og unngå å danse rundt grøten. Fortell at du er bekymret, og hvorfor. Som leder er det lett å tenke at man ikke skal spørre og grave for mye, men når vi har ansvar for folks psykososiale arbeidsmiljø, kan vi ikke tillate oss å unnvike fra samtaler som virker vanskelige. I Manus skal det være lov å felle en tåre, uansett årsak. Og min jobb, den er å lytte - akseptere at noen har det tøft - og ikke minst gjøre det jeg kan for å bidra til at ting blir litt bedre. Ikke som psykolog, men som leder.

Gi deg selv tid til å tenke
Det er like viktig å sette av tid til dine egne tanker, som det er å prioritere de du jobber med. Det kan være en ettermiddag uten møter, eller en søndag kveld med kanelbolle, kaffe og notatblokk. Min erfaring er at du må ha sånn passe kontroll på det som foregår i ditt eget hode, dersom du skal klare å lede gjengen din gjennom denne rare perioden. Jeg opplever at egentid som leder er like viktig som visualisering for en utforkjører.

Husk at du ikke er alene
Det trenger ikke være ensomt på toppen. Ta med deg de flinke folka dine opp, og vis dem utsikten fra der du står. Inviter styreleder på en digital prat, og innled med ærlig, personlig smalltalk heller enn å gå rett på siste måneds resultater. Du trenger det - og sannsynligheten er stor for at hen trenger det også. Du er omgitt av bra folk, og de vil deg vel - både de over og de under. (Hvis jeg tar feil, og du faktisk står helt alene, håper jeg du sender meg en melding. Så kan vi stå sammen litt, du og jeg.)