Sannsynligvis vil vi se tilbake på denne tiden som et enormt digitalt løft for samfunnet vårt, men dette er også tidenes test på arbeidsplassens indre styrke og kultur. Internkommunikasjonen ble utsatt for en ikke varslet stikkprøve og plutselig fikk vi se hvordan det ser ut på kjøkkenet til sjefen. Bedrifter som ikke hadde de interne kanalene og digital arbeidsflyt på plass, måtte etablere dette fort.

Nå har det gått noen uker. Vi er over det første sjokket og tankene er klare nok til at det er mulig med første fase av evalueringen ... hvordan takler vi egentlig dette?

Employer branding handler i stor grad om å skape en attraktiv arbeidsplass gjennom om å utvikle egne ansatte, om å gjøre egne folk til ambassadører og faglige fyrtårn. Men er det mulig å utvikle ansatte i motbakke? Ja, jeg tror det. Jeg tror også at indre styrke bygges best når det blåser motvind. Men bare hvis sjefen er ærlig.

Det er enkelt å dele festtaler, priser og oppturer. Det er mer krevende å kommunisere permitteringer og usikkerhet. Vi snakker om «folkets dugnad» mot viruset, men hvordan står det til med dugnadsånden på arbeidsplassen når inntektene svikter?

Vi har lest flere eksempler på det motsatte, som for eksempel industriutstyrsbedriften som formelt informerte sine ansatte om at «hjemmekontor avlønnes med inntil 50 prosent for dem som er satt i karantene og de som må være hjemme av andre grunner.»

I går snakket jeg med en nabo (på telefonen) som har en sjef i den andre enden av skalaen. Hun fortalte rørt og engasjert at hun hadde stått ved kjøkkenbenken og kikket ut av vinduet i vårkvelden – da plutselig sjefen dukket opp sammen med barna sine. På trappa satt de fra seg en kurv med lesestoff til påsken og et digert påskeegg.

Selv har jeg opplevd en sjef som aldri har vært så nær og til stede som de siste ukene, med total åpenhet, løpende oppdateringer og jevn strøm av informasjon i tydelig definerte kanaler. Som nyfusjonert selskap ble vårt employer brand i HyperRedink virkelig satt på prøve da vi skulle jobbe hver for oss – samtidig som mange kunder skrudde igjen kranene.

Hverdagen er krevende. Men lagånden er sterk.

Det skjer noe med oss når vi sitter hjemme, kanskje med en skjorte på for syns skyld til et nettmøte – men garantert med joggebukse eller treningstights under skjermen. Vi jobber på andre tider av døgnet for å få hverdagen til å gå opp. Hjem-jobb-skillet er svakere, og vi står sammen i en krise. Jeg tror at hvordan bedriften bruker dette, er helt avgjørende.

Som ansatt har jeg egentlig to valg. Jeg kan enten kople av eller jeg kan kople på. Jeg kan enten lene meg tilbake i hjemmekontorstolen og jobbe akkurat det jeg må. Eller jeg kan lene meg fremover mot hjemmekontor-skjermen, fokusere sansene, lytte til sjefens daglige oppdateringer på Slack og spørre om det er noe jeg kan bidra med (på en søndag). Men jeg velger ikke det siste med mindre jeg innerst inne tror på det sjefen min sier, med mindre jeg vet hvorfor jeg går på jobb hver dag.

Jeg utfordrer både ledere og ansatte til å bruke påsken på å stille seg noen viktige spørsmål:

  • Informerer vi tilstrekkelig og løpende?
  • Ser vi alle de ansatte godt nok nå?
  • Utfordrer vi hver enkelt medarbeider nok på sitt fagfelt?
  • Hva kan vi gjøre for å bygge laget enda sterkere?  
  • Er jeg der for jobben min nå?
  • Bidrar jeg med det jeg kan for laget?

Hvis svaret er «ja» fra begge hold, så er tiden inne for å tenke fremover – sammen! For fremtiden den kommer uansett. Det er bare dumt å sitte der og vente på den.

Akkurat nå endrer arbeidslivet seg. Permitteringer er et faktum og stor usikkerhet preger samfunnet. Hvordan dette vil påvirke norske arbeidsplasser på lang sikt vet vi ikke, men det vil gå over. Alt går over. Men mulighetene er her nå.

Aldri før har det norske folk hatt mer skjermtid. Oppmerksomheten er enorm – og kanalene er mange. Kanskje må et stort event avlyses, men det frigjør i så fall midler som kan brukes effektivt i andre kanaler. Det er nå du skal fortelle historiene dine. Det er nå du skal vise hvem bedriften din er. Det er nå du skal skape engasjement – kanskje ikke for å ansette folk i morgen, men for å bygge relasjoner der ute. Slik at du blir valgt, når alt dette er over, fordi du sto i stormen og valgte synlighet fremfor frykt.

Det finnes nesten alltid en mulighet bak et tårn av utfordringer, og jeg er overbevist om at de bedriftene som klarer å bruke de mulighetene som finnes akkurat nå, vinner på lang sikt.

Og uansett hvor lang tid det tar før vi igjen kan ta bussen til jobb og levere barna våre på skolen – og faktisk snakke om en normal hverdag igjen – så har Covid 19 forandret norsk arbeidsliv. Spørsmålet er om vi klarer å forandre det til det bedre. Jeg tror muligheten er der.